Jeg kjenner en person som har opplevd dette jeg nå skal fortelle.
Vedkommende har gitt meg tillatelse til å publisere historien offentlig, men ønsker å være anonym. Jeg benevner derfor vedkommende som “pasienten” i historien.
Det er august 2022.
Pasienten forteller at vedkommende har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Vedkommende har lang fartstid i psykiatrien, og har flere diagnoser, hvorav den ene er F.43.1 PTSD (kompleks type).
La oss se på hva denne diagnosen kjennetegnes;
PTSD står for posttraumatisk stresslidelse.
En person med PTSD har opplevd et eller flere alvorlige traumer, og lider av flashbacks, mareritt, unngåelsesatferd, søvnproblemer og forhøyet alarmberedskap.
For mennesker som har opplevd relasjonelle traumer, altså traumer i relasjoner til andre, gjerne i relasjon til omsorgspersoner i oppveksten, bruker vi betegnelsen kompleks PTSD.
De komplekse vanskene innebærer vansker med å stole på andre, vansker med skyld og skamfølelse, dissosiative symptomer, affektreguleringsvansker, grensesettingsproblemer, medisinske problemer som smerter eller utmattelse, for å nevne noe.
Kompleks PTSD er ikke en offisiell diagnose i Norge, etter ICD-10. Den kommer i den nye diagnosemanualen ICD-11, men brukes likevel av fagfolk i dag.
Pasienten jeg skal fortelle om har denne diagnosen på papiret.
Pasienten lider i tillegg av en aggressiv OCD.
I august 2022 ble pasienten innlagt på en DPS som følge av en forverring av sin tilstand.
DPS står for distriktspsykiatrisk senter. I motsetning til BUP, er DPS spesialisthelsetjenestetilbud for voksne over 18 år med moderat til alvorlig psykisk sykdom.
DPS har også døgnplasser.
DPS døgn er for de som er for frisk for akuttpsykiatrisk, men for syk til å være hjemme.
Pasienten ble i august 2022 akuttinnlagt på et DPS i kommunen hvor vedkommende hører til.
Vanligvis er en akuttinnleggelse på DPS 5 dager. AAT (ambulant akutteam) disponerer to senger på hvert DPS, ikke spesielt mye, men det gjør at det er vanskelig å få lange akuttinnleggelser.
Det som skjedde med pasienten jeg nå skal fortelle om er rett og slett avskyelig.
Pasienten klagde til Statsforvalteren, men klagen ble ikke tatt til følge. Pasienten har gitt meg innsyn i sakens dokumenter og gitt meg tillatelse til å publisere klagesaken.
Pasienten hadde, før august, vært akuttinnlagt to ganger samme år.
Dette skriver hun til Statsforvalteren, august 2022.
Referat (dagboknotat) fra telefonsamtale med poliklinisk behandler
“Jeg ringte poliklinisk behandler da jeg har vært i krise siden i går. Jeg fikk tanker om å skade meg selv, ble kvalm, gikk til toalettet da jeg trodde jeg skulle kaste opp, fikk smerter i kroppen og etter hvert litt vondt i hodet. Jeg forteller om opptil 16 timers gråt i går, mellom 11 til 03, blant annet hylgråt om natta, før det plutselig gikk over. Jeg tror jeg er i en sjokktilstand. Jeg går ut og inn av det. Jeg forteller at jeg sovnet sent i natt, og at jeg også har grått i dag. Jeg har heller ikke stått opp. Jeg sitter i pysj enda, og har ikke spist. Klokka er nå rundt 15:30, og jeg er i krise. Får ikke regulert meg ned. Jeg trenger et stabiliseringsopphold.
(DPS er fra før av kjent med pasientens historikk, pga. langvarig poliklinisk behandling tidligere)
Dette var altså informasjon DPS var gjort kjent med, per. aug.22.
Da pasienten ankom avdelingen for tredje gang på noen måneder, tenkte pasienten at nå måtte de vel forstå at vedkommende trengte tid.
Nå som pasienten hadde vært der 3 ganger
Inn og ut
Inn og ut
Og inn igjen
Kanskje de nå ville forstå alvoret? Og kanskje forlenge innleggelsen ved behov?
Dessverre fikk pasienten enda kortere tid denne gangen.
Ikke 4 netter som akuttinnleggelse (1)
Ikke 5 netter som akuttinnleggelse (2)
Bare 2 (!) netter
Pasienten skriver så,
“Jeg er åpen om alt. Døgnposten er gjort kjent med tilstanden. Jeg legger ikke skjul på noe. Men jeg blir ikke tatt på alvor”.
Etter 2 dager skriver de pasienten ut
Pasienten skriver videre,
“Jeg får beskjed om at jeg blir skrevet ut i dag.
Jeg nekter.
Jeg sier at jeg ikke kommer til å dra før politiet kommer og henter meg.
Jeg håper at jeg, ved å si det, vil få behandlerne til å snu.
De forteller at de ikke kan gå utover rammene som er satt.
Jeg sier at de kan, men at de ikke vil.
De sitter på makta. De kan forlenge innleggelsen.
“Nei, det kan vi ikke”, er svaret.
Jeg sier at det er mulig.
Det er andre pasienter som har kommet inn akutt og blitt værende i flere uker.
Det er mulig.
De bare vil ikke.
Fordi de ikke forstår hvor ille det er.
Jeg forteller at jeg ikke kommer til å dra.
De sier at jeg må.
Jeg nekter.
Akutteamet sier at det er dumt å true med slike ting
Hun oppfordrer meg til å samarbeide
Jeg sier at de heller ikke samarbeider med meg, all den tid de skriver meg ut mot min vilje.
De rikker seg ikke en millimeter.
Jeg ber om å bli overført til ordinært opphold.
De sier at det ikke er mulig.
Jeg vet at det er mulig.
De bare forstår ikke hvor jævlig jeg har det.
Selv hvor mye jeg forklarer
At jeg ankom i sjokk
Hadde grått i 16 timer
Kastet opp i går
Og måtte få sobril i natt
Og ikke har spist i dag
Jeg sier at det ikke er en tilstand å sende meg hjem i
Det er ikke forsvarlig.
Men de har bestemt seg
Som jeg skrev lengre oppe: Jeg forklarte helt tydelig at jeg ikke kom til å dra før politiet kom.
Jeg hadde jo håpet at det fikk psykologen og akutteamet til å snu.
Men de ringte faktisk politiet
Politiet kom og hentet meg
Ikke nok med det
Da jeg ble fulgt ut av politiet truet politiet meg med anmeldelse hvis jeg dukket opp igjen innen de neste 24 timene.
For hva?
Anmelde?
Jeg hadde ikke vist noen tegn til aggresjon, utagering, trusler, eller andre straffbare forhold.
Men jeg ble behandlet som en kriminell
Selv om det eneste jeg hadde gjort var å argumentere imot og gråte i en seng da politiet kom
Jeg hadde ikke gjort noe straffbart som tilsa en anmeldelse.
Jeg hadde bare vært tydelig på at jeg ikke var klar for å dra, gitt symptomene.
Hvorfor ringe politiet etter noen som VIL ha hjelp, når pasienten ikke har utagert?
Er det straffbart å ville ha hjelp?
Og skjønner de ikke at det er en tilleggsbelastning, i den saken jeg står i, å selv bli truet med politianmeldelse uten at det er grunnlag for det?
True med å politianmelde noen som er i krise, og sliter med å sove og spise? Hallo?
Det er tredje gangen jeg har blitt utskrevet uforsvarlig
I april, tross symptomer på søvnløshet og hallusinasjoner
I juni, tross oppkast, alvorlig OCD og frykt for at jeg var til fare for noen
I august, tross sjokktilstand, oppkast, avhengighet av sobril for å sove og lite næringsopptak
For å ikke snakke om kontakten med politi
Det tok virkelig kaka.
Det å være sårbar og virkelig ønske hjelp, og så blir man kastet ut av politi og truet med anmeldelse. Enda de visste at jeg er et utrygt menneske med mye traumer i bagasjen.
Det er nesten så jeg ikke tror det selv
Jeg hadde forstått hvis folk ikke hadde trodd på historien
For det er jo for godt til å være sant
Bli tvangsutskrevet med politi etter 2 DAGER
Behandlet som en kriminell
Selv om man bare har snakket helt rolig og ikke vist voldelige tendenser
Enda de er klar over min bagasje og traumatiske barndom
Jeg er rystet inntil margen
Det går bare ikke an
Man behandler ikke andre mennesker slik
Miljøpersonalet? Helt fantastiske.
De som stod for utskrivelsene, særlig den siste? Fullstendig blottet for empati.
Jeg er skremt”
(Aug.2022)
Personen jeg forteller om lider av alvorlig traumediagnose, har kjent overgrepshistorikk, er på vei inn i en straffesak, har hatt flere akuttinnleggelser samme år, har kjent psykiatrisk historikk, har tidligere suicidforsøk iblandet med selvskading, er redd for å skade andre og befinner seg i en krisetilstand hvor det er vanskelig å sove og ta til seg næring uten å kaste opp.
Og hva gjør DPS?
De tvangsutskriver vedkommende, med politistyrke. Politiet truer pasienten med politianmeldelse hvis pasienten kommer tilbake innen 24 timer. Anmelde for hva?
Pasienten var syk, men opplevde å ikke bli hørt.
Hva er det overordnede problemet?
Kapasitetsproblemer.
Det kuttes i sengeplasser og ressurser
Psykiatri er ikke prioritert.
Pasientene blir overlatt til seg selv.
“Beklager, vi har dessverre ikke kapasitet”, som om pasienten bare var én på et samlebånd.
Det er noe galt med norsk psykiatri.
Politikerne må våkne.
Jeg har lenge fortvilet meg over hvor lite fokus det har vært på psykisk vold i rettsvesenet. Fagpersoner, samt krisesentre og NOK-sentre, har kommet langt på dette punktet. Det har blitt mye mer oppmerksomhet knyttet til hva psykisk vold er. Likevel følger ikke straffeloven etter.
På nåværende tidspunkt finnes det ingen egen paragraf for psykisk mishandling
Aktuelle straffelover er straffeloven fra 1902 (trådt i kraft fra 1905) og straffeloven fra 2005 (trådt i kraft fra 01.10.2015). Lovbrudd begått før den nye strl. trådte i kraft i 2015, går på gammel lov. Det vil si at hvis du anmelder et lovbrudd som har skjedd før 2015, så er det straffeloven fra 1902 som kommer til avvending hos politiet.
Almindelig borgerlig straffelov fra 1902 (for lovbrudd begått før okt.2015) regulerer voldslovbrudd etter § 228 og § 229. I dag, etter ny lov, tilsvarer paragrafene § 271-274. Disse paragrafene rommer kroppskrenkelse, grov kroppskrenkelse, kroppsskade og grov kroppsskade. Benevnelser brukt i straffelov fra 1902 er legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse.
Videre er det ingen paragrafer som dekker psykisk vold. Den nærmeste paragrafen man kommer er § 219 (strl. 1902) som tilsvarer § 282-283 (mishandling & grov mishandling i nær relasjon). Psykisk mishandling i nær relasjon kan straffes etter denne paragrafen, men det på noen betingelser. La oss se på § 282 (strl. 2005):
Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler
| a. | sin nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer, |
| b. | sin eller nåværende eller tidligere ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje, |
| c. | sin slektning i rett oppstigende linje, |
| d. | noen i sin husstand, eller |
| e. | noen i sin omsorg. |
Når noen kjennes skyldig i en straffbar handling etter § 282 første ledd bokstav b, skal retten vurdere om kontaktforbud etter § 57 skal idømmes.
(Lov om straff (straffeloven) – Kapittel 25. Voldslovbrudd mv. – Lovdata)
Legg merke til at det er et kriterium at voldsutøver er en ektefelle, samboer eller en annen person i noens omsorg eller husstand.
Hva med parforhold uten samboerskap? Partnere som utsetter sin kjæreste for psykisk mishandling, uten å bo sammen?
De rammes ikke av denne paragrafen – fordi de ikke bor i samme hus!
Hvilke andre lovbrudd gjøres straffefrie fordi man ikke bor i samme husstand som den kriminelle? Ingen. Kun psykisk mishandling.
Ingen andre lovbrudd er “lovlige” bare fordi man bor i forskjellig hus. Hvorfor fungerer lovverket slik for de som opplever psykisk mishandling uten å bo med vedkommende?
Er svaret at det har vært for lite oppmerksomhet om senvirkningene av psykisk vold? Det sies at psykisk vold er mer skadelig enn fysisk vold. Det er lettere å forstå at voldsutøver gjør noe galt hvis han/hun slår deg. Hvis voldsutøver, derimot, bryter ned troen på at du er noe, kan noe eller kan bli noe, eller nedverdiger deg, skremmer deg, kontrollerer deg og hjernevasker deg, er det ikke like lett å se “hvem som er problemet”. Ofre for psykisk vold klandrer i stor grad seg selv, fordi voldsutøver hjernevasker offeret til å tro at offeret er gal og ond.
Jeg har selv anmeldt en ekskjæreste for psykisk vold.
Mot slutten av avhøret sier politiet, “beklager, men dette rammes ikke av en straffeparagraf”.
Jeg svarte, “Men er det ikke psykisk vold da, dette jeg har anmeldt?”
Politiet, “Jo, det er ingen tvil om at du har opplevd psykisk vold. Det virker mer som psykisk tortur det du har vært utsatt for. Du har levd i et regime. Men dessverre er det ingen egen paragraf som dekker psykisk vold”.
Forklaringen var at jeg ikke hadde bodd med kjæresten min.
Det er åpenbart at noe må gjøres med lovverket slik det er i dag.
Det kan ikke være slik at man må bo med voldsutøver for at det skal være straffbart å utøve psykisk mishandling.
Jeg kontaktet derfor justis- og beredskapsdepartementet med anmodning om lovendring. Dette skrev jeg, 05.01.2023.
“Jf. paragraf 282-283 straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse,
vold eller andre krenkelser,
alvorlig eller gjentatt mishandler
a. sin nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer,
b. sin eller nåværende eller tidligere ektefelles eller samboers slektning i
rett nedstigende linje,
c. sin slektning i rett oppstigende linje,
d. noen i sin husstand, eller
e. noen i sin omsorg.
Med fengsel inntil 6 år.
Anses mishandlingen som grov, jf.paragraf 283 er strafferammen på inntil
15 år.
Paragrafene er i og for seg ok, men lovverket tar ikke høyde for psykisk
vold i tilstrekkelig grad. Det finnes ingen egen paragraf for psykisk vold,
og for å rammes av paragraf 282-283 må det være mishandling begått av
en ektefelle, samboer, forelder eller en annen person man bor sammen
med. Det vil si at et kjæresteforhold, hvor man ikke bor sammen, vil falle utenfor
denne paragrafen, selv om det er snakk om psykisk mishandling. Er
mishandlingen fysisk, kan den rammes av paragraf 271-274, men er den
utelukkende psykisk, faller den ikke under noe paragraf. Det kan til nødig
rammes av paragraf 266 jf hensynsløs atferd, men heller ikke den er
dekkende for å tydeliggjøre alvorlighetsgraden i psykisk vold.
Som politiet sa til meg da jeg tidligere anmeldte en kjæreste for psykisk
vold var at den ikke var rammet av en straffeparagraf – det selv om politiet
anerkjente at det uten tvil var psykisk vold, mer i retning av psykisk tortur
hvor jeg hadde levd i et regime. Men fordi vi ikke var samboere, så falt det utenfor paragraf 282. Siden han aldri utøvde fysisk vold, kunne det heller ikke etterforskes som kroppskrenkelse eller kroppsskade.
Med det har jeg et forslag til dere i regjeringen, og det er at dere utvider
mishandlingsparagrafen, eller eventuelt lager en ny lov som omhandler
psykiske krenkelser og/eller mishandling.
Et eksempel,
§ 284. Psykisk mishandling
Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved trusler, tvang, kontroll eller
andre krenkelser,
alvorlig eller gjentatt utøver psykisk vold/mishandling mot
a. Et barn under ens omsorg
b. En partner, uavhengig av ekteskap eller samboerskap
c. En forelder eller annet familiemedlem
d. En venn
e. Andre relasjoner av særlig betydning hvor forholdet ikke rammes av
paragraf 282-283, og heller ikke inneholder straffeovertredelser av karakter
kroppskrenkelse eller kroppsskade (jf.271-274).
§ 285. Grov psykisk mishandling
Grov psykisk mishandling straffes med fengsel inntil 15 år. Ved avgjørelsen
av om mishandlingen er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til
følge betydelig skade, herunder betydelig psykisk skade/traumatisering
og/eller suicidfare/fullbyrdelse av selvdrap, og for øvrig
a. dens varighet,
b. om den er utført på en særlig smertefull måte, eller har hatt til følge
betydelig psykisk smerte, eller
c. om den er begått mot en forsvarsløs person.
Og for å legge til, psykisk mishandling og grov psykisk mishandling må selvsagt
rammes av den samme gratis bistandsadvokatordningen som ofre for paragraf 282-
283 har krav på. Dette må også gjelde for voldsoffererstatning. Foreldelsesfristen må
også følges av samme retningslinjer som 282-283. Dette for å sikre at fysisk og psykisk
mishandling likestilles, uavhengig av relasjon til voldsutøver.
Det kan også utarbeides lover for mindre psykiske krenkelser, jf.paragraf 271-274 (for fysiske
voldslovbrudd).
§ 275. Psykisk krenkelse
§ 276. Grov psykisk krenkelse
§ 277. Psykisk skade
§ 278. Grov psykisk skade
Svaret fra justis og beredskapsdepartementet var som følger,
“Jeg viser til dine henvendelser 5. januar 2023, der du foreslår at psykisk mishandling kriminaliseres og spør om dette er noe Justis- og beredskapsdepartementet kan vurdere.
Regjeringen oppnevnte 3. september 2021 et lovutvalg som skal utrede de samlede juridiske problemstillingene i saker som gjelder negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold. Utvalget skal blant annet utrede om personer som rammes av psykisk vold har et godt nok rettsvern og om Norge oppfyller Istanbulkonvensjonens forpliktelse om å kriminalisere psykisk vold. Utvalget startet sitt arbeid 7. februar 2022. Utredningen skal leveres innen 30. november 2023. Du kan lese mer om utvalget på dets nettside, https://lovutvalg-negativ-sosial-kontroll.no. Som det fremgår av nettsiden, ønsker utvalget innspill og refleksjoner fra de som har erfaringer med og synspunkter på tematikken i mandatet. Slike innspill vil bli offentliggjort på utvalgets nettside.
Bestemmelsen i Istanbulkonvensjonen om psykisk vold er artikkel 33, som forplikter partene til å kriminalisere «forsettleg åtferd som gjennom tvang eller trugsmål svekkar den psykiske integriteten til ein person». I sin rapport til komiteen som overvåker partenes etterlevelse av konvensjonen, ga Norge i 2020 uttrykk for at forpliktelsen som følger av artikkel 33 er oppfylt gjennom straffeloven §§ 282 og 283 om mishandling og grov mishandling i nære relasjoner, §§ 251 og 252 om tvang om grov tvang og §§ 263 og 264 om trusler og grove trusler.”
Psykisk vold er så mye. Er paragraf § 282, 283, 251, 252, 263 og/eller 264 tilstrekkelig? Jeg mener nei.
Det er ikke alltid at voldsutøver er en i samme husstand, ref. § 282-283. Det er heller ikke alltid at ofre for psykisk mishandling utsettes for tvang eller trusler. Psykisk vold kan være så mye.
Jeg mener at det bør utarbeides egne paragrafer for psykisk mishandling, med samme rettigheter som ofre for fysisk vold, jf. kroppskrenkelse, kroppsskade og mishandling, har.
Kom gjerne med innspill.
Situasjonen for noen trusselutsatte, til og med i Norge, kan bli så tilspisset og vanskelig at den trusselutsatte risikerer å havne på gata – dette fordi økonomiske støtteordninger ikke i tilstrekkelig grad tar høyde for at noen mennesker ikke kan oppgi, eller ha åpen, adresse.
For å starte med det første,
Hva er en trusselutsatt?
En trusselutsatt er, i hovedsak, en person som av, en eller flere personer, har vært eller er utsatt for handlinger av straffbar karakter, ofte vold, mishandling, trusler eller seksuallovbrudd. Ofte rommer dette handlinger av karakter kroppskrenkelse (§ 271 til § 272), kroppsskade (§ 273 til § 274), mishandling i nær relasjon (§ 282 til § 283), trusler (§ 263 til § 264), voldtekt (§ 291 til § 294) og/eller andre seksuelle overgrep, for eksempel, mot barn, jf. straffelovens paragrafer (§ 299 til § 304, i hovedsak). Det er også andre paragrafer som kan være aktuelle (se strl. fra 2005), men dette er bare noen av paragrafene som tar for seg alvoret av hva disse menneskene kan ha opplevd i fortid og/eller opplever i nåtid. Det må ikke foreligge trusler for at en person skal betegnes som trusselutsatt, men ofte gjør det det.
En trusselutøver, vil i motsetning til den trusselutsatte, være den som i fortid har påført eller i nåtid påfører den trusselutsatte en handling av straffbar karakter, og gjerne også truer med, eller det foreligger reell fare for, at nye straffbare forhold skal finne sted. Dette kan gjøre at den trusselutsatte av sikkerhetsmessige årsaker må skjule sin bostedsadresse for å unngå å bli oppsøkt av, truet, eller utsatt for nye straffbare forhold av trusselutøveren.
I Norge opererer politiet med to beskyttelseskoder for adressesperre. Kode 6 og kode 7. Kode 7 er fortrolig adresse, mens kode 6 er strengt fortrolig adresse. Dette er de strengeste beskyttelsestiltakene vi har i Norge.
Hva betyr nå så dette?
Kode 6 og kode 7 er de presise termer for det vi, på folkemunne, kaller hemmelig adresse. Kodene innebærer at politiet fatter et vedtak om å skjule den trusselutsattes adresse i folkeregisteret, slik at andre ikke kan få opplysninger om hvor vedkommende bor. Konkret betyr kode 7 (fortrolig adresse) at opplysninger om din adresse ikke skal gis ut til noen, annet enn utvalgte offentlige myndigheter som opererer under streng taushetsplikt. Vedrørende kode 6, som er et enda strengere beskyttelsestiltak, er det også slik at vedtaket treffer at ingen skal få opplysninger om bosted. Unntak her er kun utvalgte i politiet og skatteetaten. Forskjellen på de to kodene er i hovedsak at det er enda færre offentlige ansatte som får opplysninger om personer på kode 6, enn på kode 7. Både ved kode 6 og 7 vil ingen privatpersoner få ut adresseopplysninger. I noen tilfeller kan politiet også innvilge en såkalt fiktiv identitet. Det vil si at personen får et vedtak fra politiet hvor personen får nytt fornavn, etternavn og personnummer, som holdes skjult på lik linje som adresseopplysninger.
Det som er interessant, først og fremst, er hvordan systemet for øvrig fungerer, og hvordan andre aktører som skatteetaten, husbanken og NAV ikke klarer å tilpasse seg mennesker som av sikkerhetsmessige, og psykologiske, årsaker trenger å leve i skjul – dette med mindre den aktuelle personen har fått et vedtak fra politiet. I slike saker er ingen problem med å samkjøre tjenester og, for eksempel, motta bostøtte på kode 6 eller 7.
Verre er det med de menneskene som trenger beskyttelse, men som av ulike årsaker allikevel faller utenfor politiets beskyttelsestiltak kode 6 eller 7.
La oss se på problemstillingen disse menneskene står overfor.
Skatteetaten
I Norge er det, først og fremst, pålagt å melde flytting til folkeregisteret innen 8 dager etter at man har flyttet til en ny bolig. Jeg minner om at personer som ikke melder flytting gjør noe ulovlig, og risikerer bot hvis de blir tatt. Dette er det første hinderet en trusselutsatt, som faller utenfor politiets tilbud, møter på. Men det er langt ifra det verste.
For å ta det helt overordnet: Skatteetaten, herunder folkeregisteret, har 3 mulige alternativer hva angår registrering av adresser.
(1) Politibeskyttelse (kode 6 eller 7)
(2) Uten fast bosted (UFB)
(3) Åpen, offentlig, adresse som de aller fleste i Norge har.
Kode 6 eller 7 hos politiet er ikke noe hvem som helst kan få, og dette er verken skatteetaten, NAV eller husbanken i tilstrekkelig grad klar over. Etter telefonsamtaler med alle tre aktører, stiller de seg utenforstående til problemstillingen, og tenker automatisk at mennesker som har behov for å leve i skjul får et slikt vedtak fra politiet. Det stemmer ikke.
Kriteriene for å få politibeskyttelse er meget strenge. Enda strengere enn det andre etater er klar over. Det er en rekke vilkår man må oppfylle for å få innvilget en slik kode. Et problem en del trusselutsatte kan støte på, er at de straffbare forholdene ligger tilbake i tid. For å få innvilget politibeskyttelse må det i hovedsak ha skjedd noe straffbart i nyere tid, evt. at det er fare for at den utsatte blir utsatt for et nytt straffbart forhold i nærmeste framtid. Det er vanskelig å få gjennom en slik kode, hvis situasjonen er slik, som i mitt tilfelle, at de seksuelle overgrepene går 20 år tilbake i tid, og det ikke har skjedd nye overgrep siden jeg var 5 år gammel. Angsten, som følge av den traumatiseringen jeg utviklet, er likevel helt reell.
For å forklare: Hvis man får avslag fra politiet, står man igjen med to alternativer.
1) Registrere seg som uten fast bosted (UFB)
2) Registrere seg med åpen, offentlig, adresse
Allerede her er det masse problemer å ta tak i.
UFB: Ved registrering som UFB vil man bli meldt som utvandret av Norge etter to år. Det vil si at man mister rettigheter som norsk statsborger, og derav rettigheter på fastlege, NAV og andre ytelser. Det er åpenbart ingen løsning å miste rett på helsehjelp og økonomisk hjelp. I tillegg vil man heller ikke kunne få, f.eks., bostøtte på UFB.
Åpen adresse: Tidligere var adresser, også åpne adresser, taushetsbelagt informasjon hos skatteetaten. Etter 2017 har det kommet en endring på dette. Nå er adresser regnet som offentlig informasjon, som ikke lenger favner av taushetsplikten. Konsekvensene av dette er at trusselutøver kan søke om å få ut opplysninger om hvor den trusselutsatte bor, og skatteetaten vil da utgi disse opplysningene da de ikke er taushetsbelagte. For at en person skal kunne hente ut opplysninger om en annen persons adresse krever det at vedkommende, som etterspør opplysningene, har fullt navn og personnummer på den de vil hente ut informasjon på. Dessverre er det ofte slik at straffbare forhold, av voldelig eller seksuell karakter, begås i nære relasjoner, hvorav trusselutøver, pga. relasjon har tilgang på offerets fulle navn og personnummer. Dette kompliserer saken veldig.
En mulighet er å endre juridisk fornavn og etternavn (med mindre man allerede har fått et vedtak fra politiet om fiktiv identitet), men heller ikke dette er vanntett. Hvis en person endrer fornavn og etternavn, har trusselutøver rett på innsyn i tidligere navnehistorikk (med mindre man har fått vedtak på fiktiv identitet fra politiet). Endrer man personnummer blir det vanskeligere for den trusselutsatte å få ut informasjon, men det er strenge kriterier for å få nytt personnummer. Hovedregelen er at man da må endre juridisk kjønn – med mindre man har fått et vedtak på fiktiv identitet fra politiet. Hvor drastisk er ikke det å måtte endre kjønn?
En annen utfordring er som sagt relasjon mellom trusselutøver og trusselutsatt. Hvis trusselutøver er en biologisk mor eller en biologisk far, vil de uansett få tilgang på navnet til barnet og dets personnummer ved å logge inn på HelseNorge eller skatteetaten, med mindre man da er adoptert av noen andre, og får en annen mor og far oppført som juridiske foreldre. Først da vil barnets navn og personnummer forsvinne fra biologiske foreldres innsyn i alle registre. Skatteetaten har heller ikke muligheter til å sperre adresser eller navn for innsyn for privatpersoner. Det er ikke mulig å gjøre det taushetsbelagt overfor utvalgte personer (trusselutøveren(e)), og skatteetaten har heller ingen varslingssystem for å gi beskjed til den trusselutsatte om at trusselutøveren nå har fått tilgang på navne- eller adresseopplysninger. Den trusselutsatte vil da, i verste fall, ikke ha mulighet til å alliere seg med politiet før et møte mellom trusselutøver og trusselutsatt er et faktum. Ikke vil navneendring heller hjelpe, med mindre man får fiktiv identitet fra politiet og navn dermed holdes under streng taushetsplikt. Uansett er det uvisst hvorvidt barnets nye navn, fødselsdato og/eller personnummer vil være tilgjengelig for en biologisk mor eller far, selv tross vedtak fra politiet. Jeg usikker på det.
Skatteetaten har overhodet ikke tatt høyde for dette scenarioet – som jeg vet at rammer flere enn meg. De legger til grunn at man i slike situasjoner får politibeskyttelse, men det handler i stor grad om at det er for lite kunnskap om hvilke vilkår man må oppfylle for å få kode 6 eller 7. Det er ikke bare å gå til politiet og få innvilget kode 6 eller 7. Politiet har, som sagt, et strengt lovverk å forholde seg til. På spørsmål til skatteetaten om de hadde noen ordninger for de som falt i mellom politiets tilbud, og likevel ikke kunne ha åpen adresse, var svaret at de ikke hadde noe løsning på dette. De var uvitende om at problemstillingen eksisterte, og de regnet bare med at man, i slike tilfeller, fikk politibeskyttelse kode 6 eller 7.
Hvilke alternativer gjenstår da for den trusselutsatte?
Gjøre som meg – IKKE endre adresse i folkeregisteret, og håpe på det beste: At jeg ikke blir tatt. Skatteetaten bøtelegger mennesker som ikke melder flytting, men har ingen gode ordninger for å hjelpe mennesker som unngår å melde flytting grunnet sikkerhet. For å si det rett ut, så tvinger skatteetaten oss til å omgå lovverket for å holde oss i sikkerhet, nettopp fordi de ikke har tatt høyde for at dette problemet eksisterer og forsøkt å løse det.
Hvilke konsekvenser, foruten om bot, kan det føre til å ikke melde flytting?
Hvis man er frisk og arbeidsfør, så er selvsagt problemet mindre. Uansett vil det være problematisk å betale for helt vanlige ting – som strøm, internett, kommunale utgifter og andre utgifter knyttet til adresse, når man ikke kan ha noe i eget navn. Men personer som har midler til å klare seg og arbeidsevne til å forsørge seg vil kunne klare seg i denne situasjonen under to forutsetninger: (1) De har folkeregistrert adresse et annet sted enn der de bor og (2) de har en venn eller et familiemedlem som kan stå ansvarlig overfor forsikringsselskap, strømselskap og utleiere/banker uten at den trusselutsattes navn kobles til disse tjenestene. Denne personen blir da et mellomledd. Det vil, for eksempel, si at mellomleddet tegner en forsikring i sitt navn, og står økonomisk ansvarlig overfor forsikringsselskapet, mens den trusselutsatte da videre står økonomisk ansvarlig overfor mellomleddet (gjennom egne private avtaler som ikke kan spores i digitale systemer). Det er kronglete, men mulig.
Dessverre er det å ha opplevd vold eller overgrep en stor risikofaktor for å ende opp med permanente fysiske og/eller psykiske skader, og påfølgende nedsatt til ingen arbeidsevne. Som følge av traumatisering er mange av disse personene ute av arbeidslivet.
Hvordan stiller NAV og husbanken seg til å hjelpe disse, når de ikke har fått vedtak fra politiet, men likevel trenger beskyttelse og ikke kan oppgi adresse?
Mennesker med vedvarende lav inntekt og høye boutgifter kan ha rett på bostøtte fra Husbanken. Dette er et fantastisk tilbud, til en viss grad. Jeg skriver til en viss grad, fordi det er visse forhold husbanken heller ikke har tatt høyde for.
For at man skal kunne få bostøtte er det et krav om at man har meldt åpen flytting i folkeregisteret, med mindre man har fått vedtak fra politiet på kode 6 eller 7. Det vil si at det ikke holder å ha en folkeregistrert adresse registrert et annet sted enn der man bor. Man er nødt til å endre adressen også i folkeregisteret for å få bostøtte. Og som nevnt, endrer man adresse i folkeregisteret er opplysningene ikke under taushetsplikt. Hvis man er registrert som UFB, altså at man ikke har noe bosted, vil man heller ikke få bostøtte, naturligvis.
Dermed utgår bostøtte. Bostøttekontoret i kommunen var også helt fremmed med problemstillingen, i likhet med skatteetaten. De hadde faktisk aldri hørt om dette engang.
Hva med NAV?
NAV har vist seg å i større grad kunne tilrettelegge. De er ikke like avhengige av at man bor på folkeregistrert adresse for å få AAP, uføretrygd eller sosialhjelp. Det de trenger, derimot, i tilfeller hvor man søker støtte hos NAV for å bo, er en husleiekontrakt. Og igjen, som trusselutsatt kan man ikke gjøre seg til kjenne på noe vis. Det vil si at man, i utgangspunktet, ikke engang kan ha en husleiekontrakt i eget navn. Men om den så hadde stått i eget navn, så kunne man heller ikke oppgitt den til NAV, da adressen da vil registreres på navnet til den trusselutsatte. NAV har taushetsplikt, men skal man være 100 % anonym – uten fare for lekkasje eller hacking av internettsystemer, kan ikke adressen oppgis noe sted skriftlig, selv ikke når mottakeren har taushetsplikt. Det vil si at man heller ikke kan oppgi hvem som er utleier hvis utleier bor på samme sted med åpen adresse, da NAV, naturligvis, vil kunne søke på utleiers navn og få opp adressen hvor den trusselutsatte også bor.
En annen utfordring er depositum. Har man ikke penger, kan man søke om depositumsgaranti hos NAV, men dette fordrer også i stor grad at det foreligger en husleiekontrakt. Foreligger det ikke en husleiekontrakt, og du heller ikke kan oppgi navn på utleier som kan bekrefte utleieforholdet, så vil det være svært vanskelig å få innvilget. En mulig løsning er å søke depositumsforsikring gjennom Tryg, men også dette er vanskelig hvis du ikke kan oppgi adressen tilknyttet ditt navn. Da må forsikringen stå i en annen persons navn.
Er du i tillegg under 25 år, og på minstesats AAP, vil du fort se 0 kroner på konto, gjerne over tid, da satsen er så lav at du knapt har råd til mat eller dopapir. Har du ikke da familie og venner som kan betale ting for deg, så risikerer du å havne på gata – den brutale sannhet!
Hvorfor?
Fordi ingen støtteordninger tar høyde for trusselutsatte som, av ulike årsaker, faller utenfor politiets tilbud, og samtidig trenger beskyttelse. Du får ikke nødvendigvis politibeskyttelse selv om du er trusselutsatt. Er du, i tillegg, syk og ikke kan forsørge deg selv, er det nærmest umulig å få støtte til boligutgifter når du ikke kan oppgi adresse.
Og ingen av etatene har noensinne forsøkt å adressere denne problemstillingen. Ved henvendelser har de, tvert imot, stilt seg fullstendig utenforstående til den og ikke engang tenkt over, noensinne, at dette kunne bli et problem for noen.
De har aldri hørt om dette.
Min personlige mening?
Først og fremst er det viktig å understreke at dette er et tverrfaglig, strukturelt, problem som må løses fra flere hold. Det holder ikke at skatteetaten gjør endringer, hvis husbanken ikke følger etter. Dette problemet er såpass ekstremt – men angår likevel en god del mennesker. En jurist, som jeg har tett kontakt med, har fortalt meg at hun har flere klienter som ikke tørr å endre adresse i folkeregisteret, for eksempel, pga. en voldelig ekspartner.
Jeg skulle ønske jeg var alene om dette, men det er jeg dessverre ikke.
Første skritt – før man kan løse noe som helst på strukturelt plan, er å snakke om problemet. Våge å si høyt at noen mennesker risikerer å havne på gata i tilfeller hvor de ikke får innvilget økonomisk støtte til å bo, fordi de av sikkerhetsmessige årsaker ikke kan utgi de adresseopplysninger som kreves (og de heller ikke får politibeskyttelse som gjør, f.eks. bostøtte hos husbanken mulig). Dere som skulle lese, og være i samme situasjon, bør også skrike ut. Ringe alle etater som jobber med adresser, økonomiske stønader og beskyttelse.
Hva konkret bør gjøres, etter mitt syn?
Politiet: Noe av årsaken til at kode 6 og 7 er så strengt er fordi det krever en del oppfølging fra politiet å holde den trusselutsatte trygg og beskyttet. Det er derfor en rekke vilkår den trusselutsatte må oppfylle, og være villige til å ofre, for at det skal ha noe hensikt å få politibeskyttelse. Hvis den trusselutsatte ikke er villig til å gjøre en rekke inngripende tiltak i livet sitt, som å flytte vekk for å anonymisere seg, vil ikke tiltaket ha noe hensikt, da det fort kan føre til lekkasjer av adresseopplysninger. Min mening er at det bør finnes en tredje kode, på lavere nivå – la oss si kode 3, som ikke har samme krav til politiet og den trusselutsatte. Ved kode 3 vil den trusselutsatte kun få innvilget skjult adresse – det uten at situasjonen er så kritisk at de må forlate sitt gamle liv for å gjenoppstå som en ny person på et fremmed sted. Selv om det lettere kan føre til lekkasjer hvis man bor i samme område, vil det likevel være til mye hjelp for disse at adressen holdes skjult, og under streng taushetsplikt, hos skatteetaten.
Skatteetaten: De bør gjeninnføre taushetsplikten for alle adresser. Skal folkeregistrerte opplysninger utgis til noen, må det være etter ettertrykkelig samtykke fra den som får opplysningene delt. Det bør utarbeides et system hvor man lovlig kan ha adresse et annet sted enn hvor man bor, i tilfeller hvor det kan dokumenteres at det er nødvendig å skjule sin faktiske adresse – det selv i tilfeller hvor man ikke får politibeskyttelse kode 6 eller 7. Det bør også være mulig å sperre innsyn for privatpersoner, herunder de man vil skjule seg for. De bør, i tillegg, opprette et varslingssystem som varsler den det gjelder hvis noen kontakter skatteetaten med den hensikt å få ut informasjon om vedkommende. Sist, men ikke minst, bør det være mulig å endre navn, og også gjøre navneendringer taushetsbelagte. Og, det bør være mulig å søke om nytt personnummer, uten politiets innblanding, uten å endre juridisk kjønn.
Husbanken: De bør lage en alternativ ordning for mennesker som faller utenfor kode 6 eller 7, men som ikke kan ha åpen adresse (som nå kreves). Et forslag er at de godtar at klienten har folkeregistrert adresse et annet sted, også uten å oppgi husleiekontrakt, i særlige tilfeller hvor det kan dokumenteres av krisesenter eller andre at situasjonen er reell. Hvis ikke bør de i alle fall åpne for at husleiekontrakt er nok, og ny folkeregistrert adresse (som ikke er taushetsbelagt) ikke nødvendig å melde ifra om til skatteetaten.
Det er klart det er utfordrende for husbanken å innvilge bostøtte, uten at vedkommende kan dokumentere at han eller hun faktisk har utgifter til å bo. Det bør likevel utarbeides en ordning på dette, der f.eks. husbanken inngår et samarbeid med krisesenteret, eller andre i den trusselutsattes nettverk, som kan bekrefte at situasjonen, den trusselutsatte står i, er reell. Husbanken trenger ikke, sånn egentlig, å vite hvor personen bor. Det viktigste er at de får bekreftet at det er sant at vedkommende har faktiske boutgifter og inntekt som ikke overstiger grensen for når en person kan få bostøtte. Hvor personen bor, bør ikke være avgjørende. Og det bør i alle fall ikke være et kriterium at man endrer adressen hos en etat (skatteetaten) som ikke er underlagt taushetsplikten hva angår personopplysninger.
NAV: NAV har vist seg å være relativt lydhør for problemet. Å få innvilget AAP eller uføretrygd, uten å oppgi faktisk bostedsadresse, er ingen problem – veldig bra! Utfordringen dukker først opp i det en person kommer til NAV med boutgifter (fordi bostøtte av sikkerhetsmessige årsaker ikke er mulig), men heller ikke kan oppgi husleiekontrakt eller andre opplysninger om adresseforhold i søknaden om økonomisk sosialhjelp eller kommunal navgaranti. Også her bør det være tilstrekkelig at det dokumenteres, av krisesenter eller andre, at personen er i en situasjon hvor adresse ikke kan gjøres kjent, men at personen på tross av dette har utgifter til å bo og trenger den økonomiske støtten.
Det er forståelig at både husbanken og NAV er opptatt av dokumentasjon, derav husleiekontrakter og opplysninger om boforhold. Dette er jo for å sikre at folk ikke grabber til seg goder de ikke har rett på. Derfor bør det være krav om at situasjonen skal være dokumentert av en lege, krisesenter, politi eller andre hvis personer skal få støtte til å bo uten å avgi adresse, husleiekontrakt eller andre opplysninger av samme art.
Avsluttende ord
Slik situasjonen er nå er det ikke holdbart. Vi kan ikke ha et samfunn hvor mennesker risikerer å havne på gata, fordi det ikke finnes støtteordninger som fanger opp de som trenger å leve i skjul, og samtidig er avhengig av økonomisk hjelp for å overleve. På spørsmål til skatteetaten om hvilket departement de var underlagt, visste de ikke det. Det vil si at de følger et lovverk de ikke vet hvor kommer fra, uten å reflektere over om det er fungerende eller ikke. Hvordan kan vi stole på et organ som ikke engang vet hvilket regelverk de jobber etter? Hvordan kan vi stole på at Skatteetaten, som skal forvalte våre personopplysninger, beskytter oss?
Svaret er: Det kan vi ikke. Noe må gjøres.
Har du noen tanker, eller en historie du vil dele? Kontakt meg på mail.
Hei
Dette er mitt første blogginnlegg på blogg.no. Det er med stor iver og glede at jeg nå skriver i håp om å nå ut til dere i publikum. Og på sikt er det ikke bare dere jeg ønsker å nå. Som dere ser i bloggnavnet mitt “samfunnsengasjert”, kan dere nok tenke at jeg er en person som brenner for samfunnets interesse. Det stemmer. Håpet er også å fange politikers engasjement i håp om å få en endring på forhold som jeg anser som kritikkverdige i dagens samfunn.
Vi bor i et fritt land, og for veldig mange er Norge et godt land å bo i. Mennesker som har vokst opp i trygge familier, med en god barndom, god helse og som har vært forskånet fra å oppleve alvorlige kriminelle handlinger som vold eller seksuelle overgrep, har kanskje den oppfatningen av at systemene, det vil si, barnevernet, skolevesenet, helsevesenet og/eller rettssystemet fungerer. De stoler kanskje på at, skulle ulykken ramme, så vil de få hjelp. Er det slik?
Er det slik at de som trenger det får den hjelpen og beskyttelsen de skal ha? Gjør barnevernet en god nok jobb for de barna som lever med omsorgssvikt, vold og/eller seksuelle overgrep? Følger skolene paragraf § 9A når en elev viser tegn til, eller rapporterer om, mobbing?
Får syke mennesker den hjelpen de skal ha? Hva med alle de som får avslag fra spesialisthelsetjenesten fordi de “ikke er syke nok” for å så ta livet av seg etterpå? Fungerer pakkeforløpet? Hva er konsekvensene av å bygge ned sengeplasser i psykiatrien? Hva med de som skrives ut fra psykiatrisk post, og dreper noen samme dag? Eller de som skrives ut av døgnpost mot sin vilje, og ender på legevakten samme kveld? Hva med alle som blir feilbehandlet og feildiagnostisert – fungerer ordningen hos Norsk pasientskadeerstatning, eller er de sakkyndige leid inn for å tale NPE sin sak? Hvordan fungerer tilsynsmyndighetene? Statsforvalteren, Helsetilsynet, Statens undersøkelseskommisjon (UKOM), for eksempel? Blir pasientene som klager på kritikkverdige forhold, poliklinisk eller på institusjon eller sykehus, hørt? Eller har vi et system som er gjennomsyret av korrupsjon, altså, tilsynsorgan som beskytter sine egne?
Fungerer rettssystemet slik vi ønsker? Blir alle som anmelder vold eller overgrep tatt på alvor av politiet? Har overgriper flere rettigheter enn offeret? Henlegges for mange voldtektssaker? Har vi gode nok paragrafer for å dekke psykisk vold/ mishandling? Hvordan er det å være trusselutsatt i Norge? Hvordan er det å leve i skjul, hvis man får avslag på politibeskyttelse? Får de som trenger det den beskyttelsen de skal ha? Hvordan er det med foreldelsesfrister? Bør den seksuelle lavalder heves eller senkes? Bør vi få en samtykkelov?
Dessverre er det mye, selv i “trygge” Norge, som ikke fungerer slik det skal. Hvem står der til å fange opp de som har blitt sviktet av systemet som barn, ungdom eller voksne? Hvordan skal de finne frem i denne jungelen av tilsynsorganer og erstatningsrett? Og hvorfor må mennesker som har opplevd svikt fra barnevern eller skole betale for å få rettferdighet i egen sak?
Dette er en blogg som vil ta opp samfunnskritiske røster i den jungel av problemstillinger som eksisterer. Det er veldig mye å ta av, og jeg har gjentatte ganger forsøkt å kontakte VG, TV2, NRK, Aftenposten, Regjeringen og departementene, og annet, men det har vært vanskelig å få noe særlig respons. Norge bak fasaden jobber nå med et program om mennesker på politibeskyttelse, herunder sot 6 eller sot 7 (kode 6 eller 7). Jeg skal muligens stille i dokumentaren, da jeg selv har et beskyttelsesbehov som følge av overgrep i barndom.
Som følge av min egen situasjon må jeg blogge anonymt. Min historie vil ikke bli så veldig belyst, men jeg ønsker å sette fokus på overstående problemstillinger på samfunnsnivå. De av oss som har kjent systemenes skyggesider på kroppen, sitter igjen i fortvilelsens rand over politikere som stadig kutter i utgifter, og derav bevilger for lite penger til politi, og samtidig bygger ned helsevesenet, mens særlig psykiatrien, står i bue fordi behovet er så stort. Det er et enormt problem at mange ikke får den hjelpen de skal ha. Det er et enormt problem at fattigdommen og de sosiale forskjellene bare øker. Det er et enormt problem at mennesker som trenger beskyttelse, ikke får den beskyttelsen de så sårt trenger. Det er et enormt problem at tallet på henleggelser i grove sedelighetssaker ikke synker pga. ressursmangel hos politiet. Det er et enormt problem at mennesker dør i helsekø, eller skrives ut mens de er til fare for seg selv eller andre. Det er et enormt problem at alvorlig syke mennesker blir gitt opp, overlatt til seg selv, eller eventuelt må reise ut av landet for å få en medisin Norge ikke har godkjent – en medisin som kan redde dem fra døden eller fra å havne i rullestol.
Det er så vanvittig mye i Norge som ikke fungerer slik det skal. Derfor har jeg valgt å snakke. Dette er en blogg hvor det vil bli gjort “gravejournalistikk”, i den grad at jeg vil dykke ned i temaer som berører meg og andre sårbare. Hvordan står Norge klar til å ta imot mennesker på sitt mest sårbare? Fattige, syke, traumeutsatte og trusselutsatte? Er Norge så bra som vi skal ha det til?
Jeg setter pris på alle lesere og alle kommentarer. Jeg har også tenkt at jeg ønsker å følge opp deres henvendelser hvis dere har et tema dere ønsker å sette på dagsordenen, som omhandler barnevern, skole, helsevesen, NAV, rettsvesen, rettigheter, beskyttelse, eller annet. Hvis jeg får mange henvendelser er det ikke sikkert at det er mulig å følge opp alle, men send gjerne en henvendelse til [email protected] hvis du har en historie eller et tema du ønsker å belyse. Du kan velge om du ønsker offentlig eller anonym publisitet.
Takk til alle lesere
Sammen kan vi utgjøre en forskjell
Følg meg også gjerne på Instagram og Facebook under samme navn, “samfunnsengasjert”.
Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.
