Samfunnsengasjert

Er det for vanskelig å få medhold av tilsynsmyndigheter og har de også foreldelsesfrister?

Dere som har fulgt bloggen fikk kanskje med dere dette innlegget om en kvinne som ble feilbehandlet i psykiatrien i over et tiår som barn, hvor tilsynsmyndighetene ikke fulgte opp saken etter varsler fra pasienten?

Jeg har fått vite av kvinnen at Helsetilsynet, etter varsel, besluttet å oversende saken til Statsforvalteren igjen. Statsforvalteren, på sin side, valgte fremdeles å unnlate å følge opp saken med å nekte å opprette tilsynssak etter § 4-7. Hun har nå opplyst meg om at hun har valgt å klage inn Statsforvalterens avgjørelse til Sivilombudet. De skal nå vurdere om de skal følge opp saken, og om det finnes grunnlag for å endre Statsforvalterens avgjørelse.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Jeg finner det smått utrolig at personer som opplever feilbehandling må klage i så mange instanser for kanskje å være heldig å bli hørt. Norsk pasientskadeerstatning, pasientskadenemnda, advokatbistand, Statsforvalteren, politiet, Helsetilsynet, Statens UKOM, og nå også Sivilombudet.

Vi har et forvaltningsorgan i Norge som åpenbart ikke fungerer når personer som feilbehandles må klage i så mange ledd i håp om å bli hørt. Det blir litt som å rope i skogen og ikke få mer enn et ekko til svar.

Dere som selv har anmeldt alvorlige saker, som grov vold eller seksuelle overgrep, og opplevd at saken deres så ble henlagt, vil nok kanskje kjenne dere igjen i dette?

I februar 2023 ankom jeg politistasjonen for å anmelde grove seksuelle overgrep mot meg som barn. I 10 timer, over flere dager, ble jeg presset til det ytterste, tvunget til å gjenoppleve mine verste mareritt, og detaljert utspurt om svært intime detaljer.

Den skamfølelsen var hinsides alt som er mulig å forklare. Det føltes som om overgrepene skjedde igjen, mens politiet stod og stirret på kroppen min i mens det pågikk. Følelsen av “exposure” var så enorm at jeg følte politiet stod og stirret meg i underlivet og således var direkte vitne til de grufulle overgrepene.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Jeg har aldri følt meg så ydmyket noensinne. Spørsmålene ble mer og mer detaljerte, helt til jeg gjemte ansiktet i et stort pledd for “å ikke bli sett”. Mot slutten spurte politiet om hvilke etterforskningsskritt jeg ønsket at skulle bli gjort. Jeg svarte på det, og uttrykte stort ønske for at saken skulle bli grundig etterforsket.

Jeg tenkte også at det bare skulle mangle. Dette var snakk om voldtekter av et svært lite barn, begått av flere voksne. Det kunne vel ikke skje at de ikke kom til å etterforske?

I slutten av mars kom den nådeløse beskjeden. Politiet gadd ikke å etterforske. Det betydde at overgriperne heller ikke hadde blitt tatt inn på avhør. De hadde gitt faen.

Den psykiske krisen var større enn jeg kunne bære, og jeg tilbrakte resten av dagen og kvelden på legevakten og ble vurdert for lukket avdeling pga akutt selvskadingsfare.

For meg er det aller vondeste at jeg ikke var verdt politiets ressurser. Som barn var jeg ikke verdt å beskytte, og som voksen var jeg ikke viktig nok å stå opp for. Politiet bryr seg ikke.

De nedverdiget meg gjennom 10 timers avhør, noe som i seg selv opplevdes som et nytt overgrep, for å så nærmest spytte meg i ansiktet og konkludere med at jeg ikke var verdt ressursene. Jeg føler meg sviktet, men mest av alt utnyttet. De dro meg gjennom umenneskelige avhør hvor jeg måtte rippe opp i min mest intense smerte, for så å avvise meg fullstendig. Litt som de som blir brukt for sex, for så å dumpes som en søppelhaug.

Politiet, som man skal kunne stole på, var de som dumpet meg i søppeldynga etter at jeg hadde delt av mitt mest sårbare. Ikke en tilfeldig fyr på byen, men politiet. Politiet utnyttet meg på det groveste og jeg føler meg brukt. Tråkket på, ydmyket og igjen misbrukt. Utsatt for et mentalt overgrep. Tilliten jeg viste politiet, var etaten ikke verdig. Og hvordan de kan sove godt om natta, det fatter ikke jeg.

Statsadvokatens avgjørelse har enda ikke falt etter klagen, så jeg øyner noe håp, nå når en ny vurdering vil bli tatt, om at Statsadvokaten vil se galskapen i dette. Tilliten til politiet er likevel for alltid borte. De fortjener ingen tillit, og de fortjente ikke min historie. Hadde politiet gjort et godt stykke arbeid, etterforsket det som hadde vært mulig å etterforske og så kommet til meg med “vi må beklageligvis henlegge, da vi ikke finner nok bevis”, hadde saken stilt seg helt annerledes. Men at politiet ikke prøver engang? At de ikke gidder å avhøre mistenkte eller vitner, eller følge opp de etterforskningsskritt som ble bedt om?

Det er den totale avvisningen jeg reagerer på. Det at jeg ikke var verdt ressursene å engang forsøke å oppklare saken. Jeg, og min sak, var ikke viktig nok. Det svir virkelig.

Jeg tror ingenting på at dette er “vanskelige” avgjørelser for politiet å ta. Jeg tror ikke de bryr seg. Man skal være bra kald, og av et visst kaliber, for å klare å misbruke og utnytte sårbare mennesker på en slik måte. For det er bare én ting dette koker ned til, og det er: Overgrep.

Du presser et menneske til bristepunktet (ved å kreve utlevering av svært, svært, traumatiske detaljer), for så å slå personen i hodet med en stokk (ikke gidde å etterforske) til det nesten svimer av (av smerten).

Noe av det første jeg utbrøt da min bistandsadvokat kom med den tragiske beskjeden var “politiet kunne like godt ha tatt en pistol og skutt meg i hodet, det hadde vært mindre vondt”.

Dagen etter henleggelsen var jeg utfor en trafikkulykke. Jeg krasjet i 20km/t med hodet rett i en jernstang, og pådro meg hodeskade. Det ble en avledning fra den psykiske smerten, og var ingenting i forhold.

Politiet kom (metaforisk) inn i mitt innerste, inn til rommet hvor overgrepene skjedde, for så å bare forlate rommet, avvisende, uten å bry seg, og jeg ble igjen overlatt til meg selv. Det er verre enn å bli slått i hodet med noe hardt.

Det er et psykisk overgrep av de sjeldne. Overgrep, utført av politiet som skal beskytte de som opplever alvorlig kriminalitet. Når de som skal beskytte, også utfører overgrep, hvem kan man da stole på? De viderefører traumene og overgrepene, med loven i hånd.

Dette er det rettsvesenet vi har bygd opp.

Hurra

(Ironi)

Endelig!

Norge bak fasaden sendte, 27.01.2020, en dokumentar under navn “kampen for livet”. Dokumentaren omhandlet mennesker som var rammet av fysiske sykdommer, men som ikke fikk behandling for sykdommen, primært fordi beslutningsforum mente behandling var for økonomisk kostbar.

I dokumentaren fikk vi innsyn i livet til Mulan Friis som er rammet av den sjeldne muskelsykdommen spinal muskelatrofi (SMA). Det er en sykdom hun vet at vil gjøre henne lam hvis hun ikke får behandling. Den eneste medisinen som hjelper for sykdommen heter Spinraza. Beslutningsforum sa lenge nei til å innføre denne medisinen for de over 18 år.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Staten avviser søksmål om spinraza-behandling. Mulan (25) gir ikke opp kampen

11.04.2023 kunne TV2 nyhetene meddele at beslutningsforum har godkjent medisinen, noe som er helt fantastisk.

Sier ja til omdiskutert medisin (TV2)

Det hjelper å engasjere seg. Forhåpentligvis vil medisinen hjelpe Mulan og andre til å unngå lammelse og/eller forverring av sykdommen.

Dessverre har vi et rettssystem med begrensede midler.

Det sies igjen og igjen: Voldtekt, og andre seksuelle overgrep, skal være prioritert.

Er sakene tilstrekkelig prioritert?

Blir anmeldte voldtekter etterforsket?

Vi vet at mange saker blir henlagt etter “bevisets stilling”. Det er tragisk nok at mange overgripere går fri som følge av manglende bevis.

De aller fleste overgripere er ikke bak lås og slå. De vandret fritt på gata, og kan være din kollega, din venn, din kjæreste, din forelder eller andre du omgås.

99 av 100 overgripere går fri.

Igjen, mange saker blir henlagt etter “bevisets stilling”. Det er forferdelig trasig og tragisk med de etterlatte for voldtekt i tilfeller det ikke finnes nok bevis til domfellelse. Enda mer tragisk vil jeg si at det er når politiet henlegger “fordi det ikke er rimelig grunn til å starte etterforskning”.

Når saker henlegges på bevisets stilling har politiet i det minste gjort jobben sin. De har innkalt fornærmede, mistenkte og vitner til avhør og gjort etterforskningsarbeid. I tilfeller hvor politiet velger å henlegge sakene uten etterforskning, er det ikke sikkert at den voldtatte engang blir tatt inn på avhør. Og hvis fornærmede blir tatt inn på avhør, så kan saken stoppe der. Uten at mistenkte blir avhørt. Dette skjer også i saker med grov voldtekt av barn under 14 år, jf. § 195 (lov fra 1902) eller § 301 (lov fra 2005). Hvor er rettferdigheten i dette?

Hvor ble det av at voldtekt skulle være prioritert? Hvordan kan politiet henlegge voldtekt, også av små barn, uten å engang avhøre den anmeldte/mistenkte?

I tilfeller hvor man har vært utsatt for voldtekt etter § 291-294 eller seksuelle overgrep som barn etter § 299-304, vil man ha rett på bistandsadvokat. Første steg er å fortelle bistandsadvokaten om voldtekten eller overgrepene, slik at bistandsadvokaten kan skrive en anmeldelse til politiet. Videre kan politiet velge å henlegge, eller kalle inn fornærmede på avhør.

Hvor er “hjertet” i de tilfeller hvor politiet drar ofrene gjennom timevis med nedverdigende og skamfulle avhør ned i den minste detalj, hvor barna eller den voksne må fortelle i detalj hvor, med hva og hvordan de ble penetrert, for så å oppleve at politiet henlegger fordi “saken ikke er verdt å etterforske”? Det er et mentalt overgrep. Disse menneskene blir sviktet av politiet!

De har vært så modige at de har gått til politiet med sin historie, og så gidder ikke politiet engang å gjøre det minste etterforskningsarbeid, selv ikke i så alvorlige saker?

Hvordan skal man kunne stole på politiet, når politiet ikke gjør jobben sin? Hvordan skal man få flere mennesker til å anmelde, når politiet regelrett pisser på og spytter ofrene i trynet?

I saker hvor voldtektene henlegges på bevisets stilling, har politiet i det minste etterforsket, men dessverre ikke klart å finne bevis som kan felle overgriperen i retten. I saker hvor politiet henlegger uten etterforskning, har de ikke gjort jobben sin overhodet.

De har ikke engang tatt seg bryet med å etterforske.

Hva sier det om politiets verdi? Hva skal vi med et politi, som ikke gidder å gjøre jobben sin? Et politi som henlegger grove voldtekter uten å gidde å gjøre det minste etterforskningsarbeid? Hvordan skal vi kunne ha tillit til et politi, som ikke gjør jobben sin, og som istedenfor å ivareta ofrene utfører nye mentale overgrep og bidrar til retraumatisering?

Politiet får ikke min tillit før alle overgrepssakene tas på alvor og etterforskes grundig.

I henhold til straffeloven er det noen lovbrudd som gir ofre rett på gratis bistandsadvokat. Dette er forhold som rammes av straffeloven §§ 168, 253, 257, 282, 284, 291, 294, 295, 296, 299, 302, 304, 312 og 314. 

Bistandsadvokaten

I korte trekk omhandler disse paragrafene brudd på besøks- eller kontaktforbud, tvangsekteskap, menneskehandel, mishandling i nær relasjon, kjønnslemlestelse, voldtekt, grov uaktsom voldtekt, misbruk av overmaktsforhold, misbruk av innsatte, voldtekt av barn under 14 år, seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, seksuell handling med barn under 16 år, incest og seksuell omgang mellom andre nærstående.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Ved overtredelse av disse lovbruddene har offeret rett til å få oppnevnt gratis bistandsadvokat til å vurdere en anmeldelse, og til å bistå i en eventuell straffesak.

Ikke minst, hvis et hvilket som helst lovbrudd kommer til retten, er det påtalemyndigheten som betaler for rettssaken. Verken fornærmede eller tiltalte må legge ut for rettslige utgifter som advokat, forsvarer osv.

Hva er reglene når en person ønsker å reise et sivilt erstatningssøksmål for retten?

Personer over 18 år regnes som hovedsak som prosessdyktige etter tvisteloven. Det vil si at de kan reise erstatningssøksmål mot kommune eller stat hvis de har fått en skade som følge av systemsvikt. For at en person skal få innvilget erstatning er det 3 vilkår som må være oppfylt. 1) Det må foreligge en ansvarsbetingende handling. 2) Det må foreligge en skade og et økonomisk tap. 3) Det må være sammenheng mellom svikt og skade/økonomisk tap.

De vanligste søksmålene retter seg mot kommuner enten som følge av at en person har blitt mobbet og skolen har forsømt opplæringsloven § 9A, eller som følge av svikt fra barnevernet.

I saker hvor en person ønsker å saksøke, uten at det foreligger en straffesak, må personer i hovedsak selv betale for advokathjelp og for å ta saken til Tingretten. Unntak er hvis personen er under inntektsgrensen for å motta fri rettshjelp. Statsforvalteren er den som innvilger en person fri rettshjelp.

Enhver kan henvende seg til Statsforvalteren med søknad om fritt rettsråd, fri sakførsel og gratis sakkyndig, men det er ikke garantert at de vil få det innvilget. Det er strenge kriterier, både til inntekt, og til at det kan sannsynliggjøres at det er en sammenheng mellom den ansvarsbetingende handlingen og skaden. En del får dessverre også avslag og må dekke advokat og sakførsel selv.

Hva er rettferdigheten i at mennesker som har opplevd svikt fra, for eksempel, barnevern og/eller skole (kommunen) skal måtte betale for å få rettferdighet i egen sak? Når kommunen ikke har gjort jobben sin, og påført mennesker skade, er det ikke de som bør legge ut for advokat, sakkyndig og rettssak?

Bør det utarbeides et system hvor visse erstatningssøksmål automatisk gir rett på fri rettshjelp, for eksempel i saker med mobbing og annen grov svikt fra kommunen som følge av at barnevernet ikke har gjort jobben sin?

I straffesaker er rettssaker alltid gratis for fornærmede. Hvorfor gjelder ikke det også i sivile erstatningssøksmål av en viss alvorlighetsgrad også?

Alle erstatningssøksmål kan ikke gi rett til gratis advokat og rettshjelp. Da kunne enhver saksøkt for hva som helst, på Statens regning. I straffesaker betales rettssaker av påtalen, men slike saker har også vært til vurdering av politiet før rettssak. Politiet kan velge å henlegge straffesaken uten rettssak; det vil si å ikke ta ut tiltalte mot den mistenkte/siktede. Ved henleggelse kan ikke personer selv velge å føre en straffesak for retten.

I sivile saker er det ingen organer som kan henlegge en sak og gjøre det umulig å ta saken til retten. Da må evt Tingretten avvise saken, noe jeg ikke er kjent med hvordan fungerer. På bakgrunn av dette kan man forstå at når man selv kan sende en sak til retten, så kan man ikke forvente at Staten skal legge ut for ethvert absurd erstatningskrav. Det må ha en viss alvorlighetsgrad for at Staten skal betale for at det skal føres rettssak.

Likevel mener jeg at saker som omhandler mobbing og svikt fra barnevern burde gitt automatisk rett på fri rettshjelp, også gratis rettssak. Det er alvorlige forhold hvor man ikke på alvor kan forvente at skadde og traumatiserte mennesker skal betale for å få medhold i at kommunen har sviktet dem.

Er det ikke rett og rimelig at den som forvolder skade også skal betale for seg?

Hvorfor skal ofre for grov systemsvikt måtte punge ut i 100.000-klasse for å få rettferdighet i noe de var helt uforskyldt i?

Spesialenheten for politisaker tar imot anmeldelser som gjelder brudd på straffeloven i tilfeller hvor tjenestepersoner, herunder politi, advokater, jurister eller andre, begår lovbrudd.

Er dette et fungerende organ?

Blir de som anmelder politiet tatt på alvor?

Etter å ha gjennomlest store deler av sakene som har blitt avgjort av Spesialenheten, sitter jeg igjen med noen inntrykk.

Jeg vil gå så langt som å si at rundt 95 % av anmeldelsene til Spesialenheten har blitt henlagt uten etterforskning. 

Av de sakene som Spesialenheten faktisk har behandlet er det svært få som har ledet til straff for tjenestepersonen. De fleste sakene er enten henlagt pga. intet straffbart forhold, intet straffbart forhold anses bevist, eller bevisets stilling. Noen også pga foreldelse.

Når man studerer anmeldelsene Spesialenheten har mottatt fremkommer det ganske klart at en god del av disse også er åpenbart grunnløse. Flere har anmeldt forhold som ikke er brudd på straffeloven. Mange har også gjentatt misbrukt rettssystemet med anmeldelser i hopetall, og således anmeldt de som har henlagt anmeldelsene. Det er også en del av disse som åpenbart lider av en form for psykotisk vrangforestilling, som at de mener at politiet har overvåket dem i mange år fordi de ikke stemmer på et visst politisk parti, eller at politiet har vært involvert i afrikansk voodoo, for å nevne noe. Det er forståelig at en del av disse sakene ikke blir etterforsket.

Likevel reagerer jeg på mengden saker som blir henlagt uten at Spesialenheten tar seg bryet med å etterforske dem. Dette kan være saker hvor tjenestepersoner er anmeldt for misbruk av stilling (§ 295), seksuell handling (§ 297), seksuelt krenkende atferd (§ 298), og kroppskrenkelser og/eller kroppsskader (§ 271-274). Dette er saker som burde etterforskes, med mindre anmeldelsen fremstår som åpenbar hevnaksjon.

Vi skal være trygge på politiet i Norge. De skal ikke utøve vold eller seksuelle overgrep. Og når tjenestepersoner misbruker sin stilling til å utøve maktmisbruk og seksuelle overgrep, og de som anmelder ikke blir hørt, så er det å regne som korrupsjon.

Spesialenheten skal etterforske lovbrudd begått av tjenestepersoner, men de fremstår heller som en gjennomsyret korrupt etat som, nærmest, kunne vært “styrtet”. De som anmelder blir i 99 % av tilfellene ikke hørt. Spesialenheten beskytter sine tjenestepersoner, og anmelderne står igjen uten vern. Hva skal vi med et kontrollorgan som ikke er til beskyttelse for de man har til hensikt å verne om, nemlig de som utsettes for maktmisbruk og urett av politiet?

La oss bare kort nevne Baneheia-saken. Arne Pedersen (politibetjent) og Agder politidistrikt ble anmeldt til Spesialenheten for tjenestefeil i henhold til at en voldtektsanmeldelse mot Andersen fra 2009 ikke var blitt gjort kjent for gjenopptakelseskommisjonen på et tidligere tidspunkt. Dette førte til at Kristiansen, gjentatte ganger, mistet sjansen til å få saken gjenopptatt. Han tilbrakte mange unødvendige år i fengsel før gjenopptakelseskommisjonen gjenopptok saken – noe som kunne vært avverget hadde politiet fulgt sin tjenesteplikt.

Både saken mot AP og Agder PDI ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Det vil altså si at Spesialenheten mener at de kan bevise at det ikke har foregått tjenestefeil.

På hvilket grunnlag?

Hadde det blitt opplyst om voldtektsanmeldelsen til JHA, ville Kristiansen hatt en sterkere sak for gjennopptakelseskommisjonen. AP og Agder PDI har aktivt sabotert at en straffedømt mann skulle få gjenopptatt sin sak. De har holdt igjen opplysninger som tilsa at en person kan ha blitt uriktig domfelt, noe som er straffbart.

Viggo Kristiansen ble ikke hørt.

Selv i en så grov sak ble ikke den utsatte hørt. En mann har sittet i fengsel i over 20 år uten tekniske bevis for at han har utført gjerningen. VK er nå frikjent og sjekket ut av saken.

Spesialenheten har ikke vist noe villighet til å straffe de som har stått for det som nå omtales som Norges største justismord.

Hva skal da til for å bli hørt?

Hva skal vi med Spesialenheten når politiet slipper unna med nesten hva som helst?

Hva skal vi med et organ når de aller fleste anmeldelsene ikke engang blir etterforsket av Spesialenheten?

Dette er korrupsjon satt i system.
Det skal se fint ut på papiret at vi har et overordnet organ for å kontrollere offentlige tjenestemenn, mens det i praksis ikke utgjør noe nevneverdig forskjell annet enn enda flere henleggelser og saker som ikke fører noe vei.

Dette diskuterer vi i dag,

1. Norsk helsevesen: Pasienter som utsettes for seksuelle overgrep i helseinstitusjoner

2. Norsk helsevesen: Seksuelle overgrep og gynekologiske undersøkelser. Bør det innføres egne spesialistteam for angstrammede?

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Har du noen tips til nytt tema?

Send e-post til samfunnsengasjert.blogg.no@outlook.com

Hører fra dere

Det er en kjent sak at mennesker som har opplevd seksuelle overgrep, eller andre traumatiske hendelser, kan ha problemer med å få gjenomført helseundersøkelser.

For noen traumeutsatte er det spesielt tannundersøkelser, gastroskopi, rektale undersøkelser og/eller gynekologiske undersøkelser som er triggende.

Tannleger har kommet langt i å behandle mennesker med tannlegeskrekk.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Det finnes egne spesialister på tannlegeskrekk. Det er også opprettet TOO-team i kommunene for å hjelpe mennesker med odontofobi (tannlegeskrekk) som følge av seksuelle overgrep, tortur eller fobi.

Gynekologer har dessverre ikke kommet like langt på dette området.

Når vi vet at 1/5 barn opplever seksuelle overgrep, og at 1/10 kvinner har blitt voldtatt, er det helt hinsides at det ikke er utarbeidet et spesialisttilbud for å hjelpe overgrepsutsatte med har angst, i tilfeller hvor disse, for eksempel må ta celleprøver eller undersøkes med innvendig ultralyd eller annet.

Overgrepsmottakene er fantastiske, men de tar inn mennesker i akutte situasjoner etter voldtekt og andre seksuelle overgrep. De gjør medisinske og rettsmedisinske undersøkelser.

Det overgrepsmottakene ikke gjør er å ta rutinemessige celleprøver fra livmorhalsen. De undersøker heller ikke andre gynekologiske problemer, uten at det foreligger et seksuelt overgrep som må behandles fortløpende.

Overgrepsmottakene har nok med å gi akuttmedisinsk hjelp til de som nylig har vært utsatt for overgrep. De utfører derfor ikke rutinemessige gynekologiske undersøkelser.

Kreftregisteret sender ut påminnelse om celleprøve fra livmorhalsen hvert tredje år fra fylte 25 år. Det er et stort problem at mange ikke møter til celleprøver.

Celleprøver kan være med å avdekke celleforandringer og forstadier til livmorhalskreft. Mange uteblir fra screeningsundersøkelsene.

Er det helt utenkelig at overgrepsofre er i denne gruppen?

Som overgrepsutsatt selv, jf. § 195, 197, 200 annet ledd, 201 (strl 1902) og § 298 (strl 2005), er jeg ikke i stand til å ta celleprøver.

Overgrepene er av karakter voldtekt av barn under 14 år, incest, seksuell handling med barn under 16 år, samt seksuelt krenkende atferd. Etter nåværende straffelov tilsvarer paragrafene § 299-301, 312, 304, 305 og 298.

I år fyller jeg 25 år. Jeg har allerede meldt meg ut av livmorhalsprogrammet.

Hva kan gjøres for å hjelpe personer i denne gruppa? Altså overgrepsutsatte som sliter med å gjennomføre celleprøver, eller andre former for gynekologiske undersøkelser?

Tannleger har som sagt opprettet TOO. Et tilrettelagt tannhelsetilbud for mennesker som har opplevd seksuelle overgrep og sliter med å gå til tannlege. De får gradvis eksponering i trygge rammer, i samråd med en psykolog.

Hvorfor er det ikke utarbeidet et eget team for overgrepsutsatte som sliter med andre kroppslige undersøkelser enn bare tannlege?

Hva er alternativene?

Kreftregisteret begynner i løpet av 2024 med å sende hjemmetester til mennesker i sårbare grupper som står i risiko for å frafalle deres program, eller ikke har sjekket seg de siste 10 årene. Dette er et kjempebra tiltak, men hvorfor er det ikke opprettet grupper hvor disse menneskene kan få gradvis tilvenning gjennom tilpasset psykologbehandling? Og hvorfor er det ikke lagt ut lister på hvilke gynekologer som har spesialisert seg på traumereaksjoner og overgrep?

Hvor skal man lete? Hvem skal man kontakte? Hvem vet å møte overgrepsofre? Hvem har tatt spesialisering inn forbi traumer?

Hvorfor er problemet så lite snakket om? Kreftregisteret purrer i øst og vest på de som ikke screener seg etter påminnelse. De er fortvilet over at kvinner ikke møter. Hvorfor kartlegges det ikke hvorfor kvinnene uteblir? Hvorfor opprettes det ikke psykologtilbud for mennesker med angst for underlivsundersøkelser? Hvorfor er det ingen informasjon om hvilke gynekologer som har spesialisert seg på traumer og overgrep?

Det nytter ikke å klage over manglende oppslutning når det ikke gjøres noe for å løse problemene. Traumeutsatte kommer seg ikke til gynekolog jo mer kreftregisteret purrer, på samme måte som tannlegeskrekkofre ikke går til tannlege hvis tannleger går ut i media for å klage over de som ikke følger de årlige rutinekontrollene. Det sier seg selv.

Hvorfor har ikke gynekologer kommet like langt på angst som det tannleger har? Hjemmetester er vel så bra, men hva hvis kvinner får andre underlivsproblemer og må til gynekolog, men ikke går pga angst? Hva da? Ikke alt kan hjemmetestes. Hvorfor er det ikke mer fokus på dette? Når det ikke er bedre ordninger for å fange opp overgrepsutsatte, så kan disse menneskene risikere å måtte leve med alvorlige plager, sykdommer, smerter eller i verste fall dø fordi de ikke klarer å oppsøke gynekolog.

Hvorfor er media, og særlig kreftregisteret, så stille om problemstillingen?

Hvorfor tas ikke disse kvinnene på alvor?

Har du vært utsatt for seksuelt krenkende atferd, seksuell handling og/eller voldtekt mens du har vært i helsevesenets omsorg – enten begått av en pasient eller en ansatt?

Dessverre kan pasienter være så uheldige å oppleve seksuelle overgrep under polikliniske konsultasjoner og/eller innleggelser på somatisk eller psykiatrisk avdeling. Overgriperne er både pasienter og ansatte.

Du har kanskje fått med deg at en rekke psykologer og psykiatere har fått tilbake autorisasjonen av Helsetilsynet etter å ha forgrepet seg på pasienter?

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Grenseløs terapi: Seksuelle overgrep begått av psykologer og psykiatere – på Helsetilsynets velsignelse!

10 norske psykologer og psykiatere er meldt inn etter overgrep mot pasienter.

Nå har Helsetilsynet gitt dem en ny sjanse.

Hvordan kan vi som pasienter stole på at vi er trygge, når tilsynsorganene ikke tar oss på alvor og beskytter oss mot kjente overgripere?

Dette er pasienter på sitt mest sårbare. Hvorfor beskytter tilsynsmyndighetene sine egne, fremfor pasientene som er den sårbare part? Og hvordan stiller helseinstitusjonene, i seg selv, til å sanksjonere sine ansatte og melde ifra til Statsforvalteren eller Helsetilsynet hvis en pasient blir utsatt for et overgrep av en ansatt eller pasient?

Som barn ble jeg selv seksuelt misbrukt av en pasient da jeg var innlagt tilknyttet et sykehus. Ansatte var vitne til overgrepet, men unnlot å melde ifra til politiet.

Burde ikke barn, og andre sårbare, ha mer vern enn som så?

Overgrepet er av karakter § 200 (seksuell handling med barn under 16 år), som tilsvarer paragraf § 304 i dag.

Jf strl 1902: “§139. Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater å anmelde til politiet eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen vil bli eller er begått. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt … og innebærer en plikt til å avverge en forbrytelse som nevnt i denne lovs §§ 83, 84, 86, 87 nr. 2, 90, 91, 92, 93, 94, 98, 99, 99 a,100, 104 a, 148, 149, 150, 151 a, 151 b første og tredje ledd, 152, 152a, 153, 154, 159, 169, 192, 193, 195, 197, 199, 200 annet ledd, 217, 219, 223 annet og tredje ledd, 225, 229 annet og tredje straffalternativ, 231, 233, 233 a, 234, 242, 243, 267, 268 eller 269 eller følgene av en av disse handlingene. Medvirkning straffes på samme måte.”

I denne saken har vi altså et direkte brudd på straffeloven. Et barn under 16 år ble utsatt for en seksuell handling, mens ansatte var vitner. Sykehuset varslet ikke politiet slik de er pålagt i slike saker. De varslet heller ikke tilsynsmyndighetene om hendelsen.

Da jeg konfronterte sykehuset i voksen alder ønsket jeg at de skulle spesifisere i min journal at jeg hadde vært utsatt for et seksuelt overgrep under aktuell innleggelse i 2011. Svaret lød som følger, “Vi kan ikke skrive at du har vært utsatt for et seksuelt overgrep her, for det betyr jo at vi burde gjort noe”.

Ja? Det var jo akkurat det som var kritikken. Overgrepet skjedde, med voksne som vitner, og de brøt både avvergingsplikten, spesialisthelsetjenesteloven og helsepersonelloven. De varslet verken tilsynsmyndigheter eller politi om et seksuelt overgrep mot et barn begått av en annen pasient.

Hva gjør slike saker med tilliten til helsevesenet?

Barn utsettes for seksuelle overgrep, og helsearbeidere varsler ingen slik de er pålagt?

Gynekologer, leger, psykologer og psykiatere blir varslet om og politianmeldt for overgrep mot pasienter, og Helsetilsynet gir dem autorisasjonen tilbake?

Hva er det som foregår? Er det et krampaktig forsøk på å beskytte seg selv og sine egne ansatte, på tross av misbrukte pasienter?

Hvordan kan vi stole på at vi er trygge for overgripere når vi er på vårt mest sårbare?