Det er en kjent sak at mennesker som har opplevd seksuelle overgrep, eller andre traumatiske hendelser, kan ha problemer med å få gjenomført helseundersøkelser.
For noen traumeutsatte er det spesielt tannundersøkelser, gastroskopi, rektale undersøkelser og/eller gynekologiske undersøkelser som er triggende.
Tannleger har kommet langt i å behandle mennesker med tannlegeskrekk.
Det finnes egne spesialister på tannlegeskrekk. Det er også opprettet TOO-team i kommunene for å hjelpe mennesker med odontofobi (tannlegeskrekk) som følge av seksuelle overgrep, tortur eller fobi.
Gynekologer har dessverre ikke kommet like langt på dette området.
Når vi vet at 1/5 barn opplever seksuelle overgrep, og at 1/10 kvinner har blitt voldtatt, er det helt hinsides at det ikke er utarbeidet et spesialisttilbud for å hjelpe overgrepsutsatte med har angst, i tilfeller hvor disse, for eksempel må ta celleprøver eller undersøkes med innvendig ultralyd eller annet.
Overgrepsmottakene er fantastiske, men de tar inn mennesker i akutte situasjoner etter voldtekt og andre seksuelle overgrep. De gjør medisinske og rettsmedisinske undersøkelser.
Det overgrepsmottakene ikke gjør er å ta rutinemessige celleprøver fra livmorhalsen. De undersøker heller ikke andre gynekologiske problemer, uten at det foreligger et seksuelt overgrep som må behandles fortløpende.
Overgrepsmottakene har nok med å gi akuttmedisinsk hjelp til de som nylig har vært utsatt for overgrep. De utfører derfor ikke rutinemessige gynekologiske undersøkelser.
Kreftregisteret sender ut påminnelse om celleprøve fra livmorhalsen hvert tredje år fra fylte 25 år. Det er et stort problem at mange ikke møter til celleprøver.
Celleprøver kan være med å avdekke celleforandringer og forstadier til livmorhalskreft. Mange uteblir fra screeningsundersøkelsene.
Er det helt utenkelig at overgrepsofre er i denne gruppen?
Som overgrepsutsatt selv, jf. § 195, 197, 200 annet ledd, 201 (strl 1902) og § 298 (strl 2005), er jeg ikke i stand til å ta celleprøver.
Overgrepene er av karakter voldtekt av barn under 14 år, incest, seksuell handling med barn under 16 år, samt seksuelt krenkende atferd. Etter nåværende straffelov tilsvarer paragrafene § 299-301, 312, 304, 305 og 298.
I år fyller jeg 25 år. Jeg har allerede meldt meg ut av livmorhalsprogrammet.
Hva kan gjøres for å hjelpe personer i denne gruppa? Altså overgrepsutsatte som sliter med å gjennomføre celleprøver, eller andre former for gynekologiske undersøkelser?
Tannleger har som sagt opprettet TOO. Et tilrettelagt tannhelsetilbud for mennesker som har opplevd seksuelle overgrep og sliter med å gå til tannlege. De får gradvis eksponering i trygge rammer, i samråd med en psykolog.
Hvorfor er det ikke utarbeidet et eget team for overgrepsutsatte som sliter med andre kroppslige undersøkelser enn bare tannlege?
Hva er alternativene?
Kreftregisteret begynner i løpet av 2024 med å sende hjemmetester til mennesker i sårbare grupper som står i risiko for å frafalle deres program, eller ikke har sjekket seg de siste 10 årene. Dette er et kjempebra tiltak, men hvorfor er det ikke opprettet grupper hvor disse menneskene kan få gradvis tilvenning gjennom tilpasset psykologbehandling? Og hvorfor er det ikke lagt ut lister på hvilke gynekologer som har spesialisert seg på traumereaksjoner og overgrep?
Hvor skal man lete? Hvem skal man kontakte? Hvem vet å møte overgrepsofre? Hvem har tatt spesialisering inn forbi traumer?
Hvorfor er problemet så lite snakket om? Kreftregisteret purrer i øst og vest på de som ikke screener seg etter påminnelse. De er fortvilet over at kvinner ikke møter. Hvorfor kartlegges det ikke hvorfor kvinnene uteblir? Hvorfor opprettes det ikke psykologtilbud for mennesker med angst for underlivsundersøkelser? Hvorfor er det ingen informasjon om hvilke gynekologer som har spesialisert seg på traumer og overgrep?
Det nytter ikke å klage over manglende oppslutning når det ikke gjøres noe for å løse problemene. Traumeutsatte kommer seg ikke til gynekolog jo mer kreftregisteret purrer, på samme måte som tannlegeskrekkofre ikke går til tannlege hvis tannleger går ut i media for å klage over de som ikke følger de årlige rutinekontrollene. Det sier seg selv.
Hvorfor har ikke gynekologer kommet like langt på angst som det tannleger har? Hjemmetester er vel så bra, men hva hvis kvinner får andre underlivsproblemer og må til gynekolog, men ikke går pga angst? Hva da? Ikke alt kan hjemmetestes. Hvorfor er det ikke mer fokus på dette? Når det ikke er bedre ordninger for å fange opp overgrepsutsatte, så kan disse menneskene risikere å måtte leve med alvorlige plager, sykdommer, smerter eller i verste fall dø fordi de ikke klarer å oppsøke gynekolog.
Hvorfor er media, og særlig kreftregisteret, så stille om problemstillingen?
Hvorfor tas ikke disse kvinnene på alvor?
Hei
Vi er i startgropene for å etablere et tilbud i Østfold der kvinner som ikke klarer å gjennomføre gyn undersøkelse eller/og celleprøver kan få intravenøs sedasjon av en anestesilege med erfaring av arbeid med tannlegeskrekkspasienter siden 2007 og den gynekolog som arbeider her har lang og omfattende erfaring fra overgrepsmottak.
Vi tenker at dette er en stort pasientgruppe som savner et fornuftig tilbud.
Jeg er godt kjent med TOO systemet innenfor tannhelse og er nok av den oppfatningen at det bør etableres tilsvarende offenlige støtteordninger for dette, men i vente på det så agerer vi som private aktører. Vi regner med å komme igang i løpet av våren 2024.
Utover cyt prøver og ordinære undersøkelser så kan det bli andre behandinger som tilbys av gynekologen, f eks fjerning eller skifte av spiral, annen prøvetaking og undersøkelse.
Etterhvert så kommer det mer informasjon på vår webside om dette, men det er ikke produsert ennå.
Jeg er ikke i tvil om at skrivbenten er talerør for mange stilletiende kvinner der dette behovet finnes men det har frem til i dag ikke funnits en fornuftig løsning på det.