Har du vært utsatt for seksuelt krenkende atferd, seksuell handling og/eller voldtekt mens du har vært i helsevesenets omsorg – enten begått av en pasient eller en ansatt?
Dessverre kan pasienter være så uheldige å oppleve seksuelle overgrep under polikliniske konsultasjoner og/eller innleggelser på somatisk eller psykiatrisk avdeling. Overgriperne er både pasienter og ansatte.
Du har kanskje fått med deg at en rekke psykologer og psykiatere har fått tilbake autorisasjonen av Helsetilsynet etter å ha forgrepet seg på pasienter?
10 norske psykologer og psykiatere er meldt inn etter overgrep mot pasienter.
Nå har Helsetilsynet gitt dem en ny sjanse.
Hvordan kan vi som pasienter stole på at vi er trygge, når tilsynsorganene ikke tar oss på alvor og beskytter oss mot kjente overgripere?
Dette er pasienter på sitt mest sårbare. Hvorfor beskytter tilsynsmyndighetene sine egne, fremfor pasientene som er den sårbare part? Og hvordan stiller helseinstitusjonene, i seg selv, til å sanksjonere sine ansatte og melde ifra til Statsforvalteren eller Helsetilsynet hvis en pasient blir utsatt for et overgrep av en ansatt eller pasient?
Som barn ble jeg selv seksuelt misbrukt av en pasient da jeg var innlagt tilknyttet et sykehus. Ansatte var vitne til overgrepet, men unnlot å melde ifra til politiet.
Burde ikke barn, og andre sårbare, ha mer vern enn som så?
Overgrepet er av karakter § 200 (seksuell handling med barn under 16 år), som tilsvarer paragraf § 304 i dag.
Jf strl 1902: “§139. Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater å anmelde til politiet eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen vil bli eller er begått. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt … og innebærer en plikt til å avverge en forbrytelse som nevnt i denne lovs §§ 83, 84, 86, 87 nr. 2, 90, 91, 92, 93, 94, 98, 99, 99 a,100, 104 a, 148, 149, 150, 151 a, 151 b første og tredje ledd, 152, 152a, 153, 154, 159, 169, 192, 193, 195, 197, 199, 200 annet ledd, 217, 219, 223 annet og tredje ledd, 225, 229 annet og tredje straffalternativ, 231, 233, 233 a, 234, 242, 243, 267, 268 eller 269 eller følgene av en av disse handlingene. Medvirkning straffes på samme måte.”
I denne saken har vi altså et direkte brudd på straffeloven. Et barn under 16 år ble utsatt for en seksuell handling, mens ansatte var vitner. Sykehuset varslet ikke politiet slik de er pålagt i slike saker. De varslet heller ikke tilsynsmyndighetene om hendelsen.
Da jeg konfronterte sykehuset i voksen alder ønsket jeg at de skulle spesifisere i min journal at jeg hadde vært utsatt for et seksuelt overgrep under aktuell innleggelse i 2011. Svaret lød som følger, “Vi kan ikke skrive at du har vært utsatt for et seksuelt overgrep her, for det betyr jo at vi burde gjort noe”.
Ja? Det var jo akkurat det som var kritikken. Overgrepet skjedde, med voksne som vitner, og de brøt både avvergingsplikten, spesialisthelsetjenesteloven og helsepersonelloven. De varslet verken tilsynsmyndigheter eller politi om et seksuelt overgrep mot et barn begått av en annen pasient.
Hva gjør slike saker med tilliten til helsevesenet?
Barn utsettes for seksuelle overgrep, og helsearbeidere varsler ingen slik de er pålagt?
Gynekologer, leger, psykologer og psykiatere blir varslet om og politianmeldt for overgrep mot pasienter, og Helsetilsynet gir dem autorisasjonen tilbake?
Hva er det som foregår? Er det et krampaktig forsøk på å beskytte seg selv og sine egne ansatte, på tross av misbrukte pasienter?
Hvordan kan vi stole på at vi er trygge for overgripere når vi er på vårt mest sårbare?
