Hei
Dette er mitt første blogginnlegg på blogg.no. Det er med stor iver og glede at jeg nå skriver i håp om å nå ut til dere i publikum. Og på sikt er det ikke bare dere jeg ønsker å nå. Som dere ser i bloggnavnet mitt “samfunnsengasjert”, kan dere nok tenke at jeg er en person som brenner for samfunnets interesse. Det stemmer. Håpet er også å fange politikers engasjement i håp om å få en endring på forhold som jeg anser som kritikkverdige i dagens samfunn.
Vi bor i et fritt land, og for veldig mange er Norge et godt land å bo i. Mennesker som har vokst opp i trygge familier, med en god barndom, god helse og som har vært forskånet fra å oppleve alvorlige kriminelle handlinger som vold eller seksuelle overgrep, har kanskje den oppfatningen av at systemene, det vil si, barnevernet, skolevesenet, helsevesenet og/eller rettssystemet fungerer. De stoler kanskje på at, skulle ulykken ramme, så vil de få hjelp. Er det slik?
Er det slik at de som trenger det får den hjelpen og beskyttelsen de skal ha? Gjør barnevernet en god nok jobb for de barna som lever med omsorgssvikt, vold og/eller seksuelle overgrep? Følger skolene paragraf § 9A når en elev viser tegn til, eller rapporterer om, mobbing?
Får syke mennesker den hjelpen de skal ha? Hva med alle de som får avslag fra spesialisthelsetjenesten fordi de “ikke er syke nok” for å så ta livet av seg etterpå? Fungerer pakkeforløpet? Hva er konsekvensene av å bygge ned sengeplasser i psykiatrien? Hva med de som skrives ut fra psykiatrisk post, og dreper noen samme dag? Eller de som skrives ut av døgnpost mot sin vilje, og ender på legevakten samme kveld? Hva med alle som blir feilbehandlet og feildiagnostisert – fungerer ordningen hos Norsk pasientskadeerstatning, eller er de sakkyndige leid inn for å tale NPE sin sak? Hvordan fungerer tilsynsmyndighetene? Statsforvalteren, Helsetilsynet, Statens undersøkelseskommisjon (UKOM), for eksempel? Blir pasientene som klager på kritikkverdige forhold, poliklinisk eller på institusjon eller sykehus, hørt? Eller har vi et system som er gjennomsyret av korrupsjon, altså, tilsynsorgan som beskytter sine egne?
Fungerer rettssystemet slik vi ønsker? Blir alle som anmelder vold eller overgrep tatt på alvor av politiet? Har overgriper flere rettigheter enn offeret? Henlegges for mange voldtektssaker? Har vi gode nok paragrafer for å dekke psykisk vold/ mishandling? Hvordan er det å være trusselutsatt i Norge? Hvordan er det å leve i skjul, hvis man får avslag på politibeskyttelse? Får de som trenger det den beskyttelsen de skal ha? Hvordan er det med foreldelsesfrister? Bør den seksuelle lavalder heves eller senkes? Bør vi få en samtykkelov?
Dessverre er det mye, selv i “trygge” Norge, som ikke fungerer slik det skal. Hvem står der til å fange opp de som har blitt sviktet av systemet som barn, ungdom eller voksne? Hvordan skal de finne frem i denne jungelen av tilsynsorganer og erstatningsrett? Og hvorfor må mennesker som har opplevd svikt fra barnevern eller skole betale for å få rettferdighet i egen sak?
Dette er en blogg som vil ta opp samfunnskritiske røster i den jungel av problemstillinger som eksisterer. Det er veldig mye å ta av, og jeg har gjentatte ganger forsøkt å kontakte VG, TV2, NRK, Aftenposten, Regjeringen og departementene, og annet, men det har vært vanskelig å få noe særlig respons. Norge bak fasaden jobber nå med et program om mennesker på politibeskyttelse, herunder sot 6 eller sot 7 (kode 6 eller 7). Jeg skal muligens stille i dokumentaren, da jeg selv har et beskyttelsesbehov som følge av overgrep i barndom.
Som følge av min egen situasjon må jeg blogge anonymt. Min historie vil ikke bli så veldig belyst, men jeg ønsker å sette fokus på overstående problemstillinger på samfunnsnivå. De av oss som har kjent systemenes skyggesider på kroppen, sitter igjen i fortvilelsens rand over politikere som stadig kutter i utgifter, og derav bevilger for lite penger til politi, og samtidig bygger ned helsevesenet, mens særlig psykiatrien, står i bue fordi behovet er så stort. Det er et enormt problem at mange ikke får den hjelpen de skal ha. Det er et enormt problem at fattigdommen og de sosiale forskjellene bare øker. Det er et enormt problem at mennesker som trenger beskyttelse, ikke får den beskyttelsen de så sårt trenger. Det er et enormt problem at tallet på henleggelser i grove sedelighetssaker ikke synker pga. ressursmangel hos politiet. Det er et enormt problem at mennesker dør i helsekø, eller skrives ut mens de er til fare for seg selv eller andre. Det er et enormt problem at alvorlig syke mennesker blir gitt opp, overlatt til seg selv, eller eventuelt må reise ut av landet for å få en medisin Norge ikke har godkjent – en medisin som kan redde dem fra døden eller fra å havne i rullestol.
Det er så vanvittig mye i Norge som ikke fungerer slik det skal. Derfor har jeg valgt å snakke. Dette er en blogg hvor det vil bli gjort “gravejournalistikk”, i den grad at jeg vil dykke ned i temaer som berører meg og andre sårbare. Hvordan står Norge klar til å ta imot mennesker på sitt mest sårbare? Fattige, syke, traumeutsatte og trusselutsatte? Er Norge så bra som vi skal ha det til?
Jeg setter pris på alle lesere og alle kommentarer. Jeg har også tenkt at jeg ønsker å følge opp deres henvendelser hvis dere har et tema dere ønsker å sette på dagsordenen, som omhandler barnevern, skole, helsevesen, NAV, rettsvesen, rettigheter, beskyttelse, eller annet. Hvis jeg får mange henvendelser er det ikke sikkert at det er mulig å følge opp alle, men send gjerne en henvendelse til [email protected] hvis du har en historie eller et tema du ønsker å belyse. Du kan velge om du ønsker offentlig eller anonym publisitet.
Takk til alle lesere
Sammen kan vi utgjøre en forskjell
Følg meg også gjerne på Instagram og Facebook under samme navn, “samfunnsengasjert”.
