Måned: mars 2023

I henhold til straffeloven er det noen lovbrudd som gir ofre rett på gratis bistandsadvokat. Dette er forhold som rammes av straffeloven §§ 168, 253, 257, 282, 284, 291, 294, 295, 296, 299, 302, 304, 312 og 314. 

Bistandsadvokaten

I korte trekk omhandler disse paragrafene brudd på besøks- eller kontaktforbud, tvangsekteskap, menneskehandel, mishandling i nær relasjon, kjønnslemlestelse, voldtekt, grov uaktsom voldtekt, misbruk av overmaktsforhold, misbruk av innsatte, voldtekt av barn under 14 år, seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, seksuell handling med barn under 16 år, incest og seksuell omgang mellom andre nærstående.

Ved overtredelse av disse lovbruddene har offeret rett til å få oppnevnt gratis bistandsadvokat til å vurdere en anmeldelse, og til å bistå i en eventuell straffesak.

Ikke minst, hvis et hvilket som helst lovbrudd kommer til retten, er det påtalemyndigheten som betaler for rettssaken. Verken fornærmede eller tiltalte må legge ut for rettslige utgifter som advokat, forsvarer osv.

Hva er reglene når en person ønsker å reise et sivilt erstatningssøksmål for retten?

Personer over 18 år regnes som hovedsak som prosessdyktige etter tvisteloven. Det vil si at de kan reise erstatningssøksmål mot kommune eller stat hvis de har fått en skade som følge av systemsvikt. For at en person skal få innvilget erstatning er det 3 vilkår som må være oppfylt. 1) Det må foreligge en ansvarsbetingende handling. 2) Det må foreligge en skade og et økonomisk tap. 3) Det må være sammenheng mellom svikt og skade/økonomisk tap.

De vanligste søksmålene retter seg mot kommuner enten som følge av at en person har blitt mobbet og skolen har forsømt opplæringsloven § 9A, eller som følge av svikt fra barnevernet.

I saker hvor en person ønsker å saksøke, uten at det foreligger en straffesak, må personer i hovedsak selv betale for advokathjelp og for å ta saken til Tingretten. Unntak er hvis personen er under inntektsgrensen for å motta fri rettshjelp. Statsforvalteren er den som innvilger en person fri rettshjelp.

Enhver kan henvende seg til Statsforvalteren med søknad om fritt rettsråd, fri sakførsel og gratis sakkyndig, men det er ikke garantert at de vil få det innvilget. Det er strenge kriterier, både til inntekt, og til at det kan sannsynliggjøres at det er en sammenheng mellom den ansvarsbetingende handlingen og skaden. En del får dessverre også avslag og må dekke advokat og sakførsel selv.

Hva er rettferdigheten i at mennesker som har opplevd svikt fra, for eksempel, barnevern og/eller skole (kommunen) skal måtte betale for å få rettferdighet i egen sak? Når kommunen ikke har gjort jobben sin, og påført mennesker skade, er det ikke de som bør legge ut for advokat, sakkyndig og rettssak?

Bør det utarbeides et system hvor visse erstatningssøksmål automatisk gir rett på fri rettshjelp, for eksempel i saker med mobbing og annen grov svikt fra kommunen som følge av at barnevernet ikke har gjort jobben sin?

I straffesaker er rettssaker alltid gratis for fornærmede. Hvorfor gjelder ikke det også i sivile erstatningssøksmål av en viss alvorlighetsgrad også?

Alle erstatningssøksmål kan ikke gi rett til gratis advokat og rettshjelp. Da kunne enhver saksøkt for hva som helst, på Statens regning. I straffesaker betales rettssaker av påtalen, men slike saker har også vært til vurdering av politiet før rettssak. Politiet kan velge å henlegge straffesaken uten rettssak; det vil si å ikke ta ut tiltalte mot den mistenkte/siktede. Ved henleggelse kan ikke personer selv velge å føre en straffesak for retten.

I sivile saker er det ingen organer som kan henlegge en sak og gjøre det umulig å ta saken til retten. Da må evt Tingretten avvise saken, noe jeg ikke er kjent med hvordan fungerer. På bakgrunn av dette kan man forstå at når man selv kan sende en sak til retten, så kan man ikke forvente at Staten skal legge ut for ethvert absurd erstatningskrav. Det må ha en viss alvorlighetsgrad for at Staten skal betale for at det skal føres rettssak.

Likevel mener jeg at saker som omhandler mobbing og svikt fra barnevern burde gitt automatisk rett på fri rettshjelp, også gratis rettssak. Det er alvorlige forhold hvor man ikke på alvor kan forvente at skadde og traumatiserte mennesker skal betale for å få medhold i at kommunen har sviktet dem.

Er det ikke rett og rimelig at den som forvolder skade også skal betale for seg?

Hvorfor skal ofre for grov systemsvikt måtte punge ut i 100.000-klasse for å få rettferdighet i noe de var helt uforskyldt i?

Spesialenheten for politisaker tar imot anmeldelser som gjelder brudd på straffeloven i tilfeller hvor tjenestepersoner, herunder politi, advokater, jurister eller andre, begår lovbrudd.

Er dette et fungerende organ?

Blir de som anmelder politiet tatt på alvor?

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Etter å ha gjennomlest store deler av sakene som har blitt avgjort av Spesialenheten, sitter jeg igjen med noen inntrykk.

Jeg vil gå så langt som å si at rundt 95 % av anmeldelsene til Spesialenheten har blitt henlagt uten etterforskning. 

Av de sakene som Spesialenheten faktisk har behandlet er det svært få som har ledet til straff for tjenestepersonen. De fleste sakene er enten henlagt pga. intet straffbart forhold, intet straffbart forhold anses bevist, eller bevisets stilling. Noen også pga foreldelse.

Når man studerer anmeldelsene Spesialenheten har mottatt fremkommer det ganske klart at en god del av disse også er åpenbart grunnløse. Flere har anmeldt forhold som ikke er brudd på straffeloven. Mange har også gjentatt misbrukt rettssystemet med anmeldelser i hopetall, og således anmeldt de som har henlagt anmeldelsene. Det er også en del av disse som åpenbart lider av en form for psykotisk vrangforestilling, som at de mener at politiet har overvåket dem i mange år fordi de ikke stemmer på et visst politisk parti, eller at politiet har vært involvert i afrikansk voodoo, for å nevne noe. Det er forståelig at en del av disse sakene ikke blir etterforsket.

Likevel reagerer jeg på mengden saker som blir henlagt uten at Spesialenheten tar seg bryet med å etterforske dem. Dette kan være saker hvor tjenestepersoner er anmeldt for misbruk av stilling (§ 295), seksuell handling (§ 297), seksuelt krenkende atferd (§ 298), og kroppskrenkelser og/eller kroppsskader (§ 271-274). Dette er saker som burde etterforskes, med mindre anmeldelsen fremstår som åpenbar hevnaksjon.

Vi skal være trygge på politiet i Norge. De skal ikke utøve vold eller seksuelle overgrep. Og når tjenestepersoner misbruker sin stilling til å utøve maktmisbruk og seksuelle overgrep, og de som anmelder ikke blir hørt, så er det å regne som korrupsjon.

Spesialenheten skal etterforske lovbrudd begått av tjenestepersoner, men de fremstår heller som en gjennomsyret korrupt etat som, nærmest, kunne vært “styrtet”. De som anmelder blir i 99 % av tilfellene ikke hørt. Spesialenheten beskytter sine tjenestepersoner, og anmelderne står igjen uten vern. Hva skal vi med et kontrollorgan som ikke er til beskyttelse for de man har til hensikt å verne om, nemlig de som utsettes for maktmisbruk og urett av politiet?

La oss bare kort nevne Baneheia-saken. Arne Pedersen (politibetjent) og Agder politidistrikt ble anmeldt til Spesialenheten for tjenestefeil i henhold til at en voldtektsanmeldelse mot Andersen fra 2009 ikke var blitt gjort kjent for gjenopptakelseskommisjonen på et tidligere tidspunkt. Dette førte til at Kristiansen, gjentatte ganger, mistet sjansen til å få saken gjenopptatt. Han tilbrakte mange unødvendige år i fengsel før gjenopptakelseskommisjonen gjenopptok saken – noe som kunne vært avverget hadde politiet fulgt sin tjenesteplikt.

Både saken mot AP og Agder PDI ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Det vil altså si at Spesialenheten mener at de kan bevise at det ikke har foregått tjenestefeil.

På hvilket grunnlag?

Hadde det blitt opplyst om voldtektsanmeldelsen til JHA, ville Kristiansen hatt en sterkere sak for gjennopptakelseskommisjonen. AP og Agder PDI har aktivt sabotert at en straffedømt mann skulle få gjenopptatt sin sak. De har holdt igjen opplysninger som tilsa at en person kan ha blitt uriktig domfelt, noe som er straffbart.

Viggo Kristiansen ble ikke hørt.

Selv i en så grov sak ble ikke den utsatte hørt. En mann har sittet i fengsel i over 20 år uten tekniske bevis for at han har utført gjerningen. VK er nå frikjent og sjekket ut av saken.

Spesialenheten har ikke vist noe villighet til å straffe de som har stått for det som nå omtales som Norges største justismord.

Hva skal da til for å bli hørt?

Hva skal vi med Spesialenheten når politiet slipper unna med nesten hva som helst?

Hva skal vi med et organ når de aller fleste anmeldelsene ikke engang blir etterforsket av Spesialenheten?

Dette er korrupsjon satt i system.
Det skal se fint ut på papiret at vi har et overordnet organ for å kontrollere offentlige tjenestemenn, mens det i praksis ikke utgjør noe nevneverdig forskjell annet enn enda flere henleggelser og saker som ikke fører noe vei.

Dette diskuterer vi i dag,

1. Norsk helsevesen: Pasienter som utsettes for seksuelle overgrep i helseinstitusjoner

2. Norsk helsevesen: Seksuelle overgrep og gynekologiske undersøkelser. Bør det innføres egne spesialistteam for angstrammede?

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Har du noen tips til nytt tema?

Send e-post til [email protected]

Hører fra dere 😊❤️

Det er en kjent sak at mennesker som har opplevd seksuelle overgrep, eller andre traumatiske hendelser, kan ha problemer med å få gjenomført helseundersøkelser.

For noen traumeutsatte er det spesielt tannundersøkelser, gastroskopi, rektale undersøkelser og/eller gynekologiske undersøkelser som er triggende.

Tannleger har kommet langt i å behandle mennesker med tannlegeskrekk.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Det finnes egne spesialister på tannlegeskrekk. Det er også opprettet TOO-team i kommunene for å hjelpe mennesker med odontofobi (tannlegeskrekk) som følge av seksuelle overgrep, tortur eller fobi.

Gynekologer har dessverre ikke kommet like langt på dette området.

Når vi vet at 1/5 barn opplever seksuelle overgrep, og at 1/10 kvinner har blitt voldtatt, er det helt hinsides at det ikke er utarbeidet et spesialisttilbud for å hjelpe overgrepsutsatte med har angst, i tilfeller hvor disse, for eksempel må ta celleprøver eller undersøkes med innvendig ultralyd eller annet.

Overgrepsmottakene er fantastiske, men de tar inn mennesker i akutte situasjoner etter voldtekt og andre seksuelle overgrep. De gjør medisinske og rettsmedisinske undersøkelser.

Det overgrepsmottakene ikke gjør er å ta rutinemessige celleprøver fra livmorhalsen. De undersøker heller ikke andre gynekologiske problemer, uten at det foreligger et seksuelt overgrep som må behandles fortløpende.

Overgrepsmottakene har nok med å gi akuttmedisinsk hjelp til de som nylig har vært utsatt for overgrep. De utfører derfor ikke rutinemessige gynekologiske undersøkelser.

Kreftregisteret sender ut påminnelse om celleprøve fra livmorhalsen hvert tredje år fra fylte 25 år. Det er et stort problem at mange ikke møter til celleprøver.

Celleprøver kan være med å avdekke celleforandringer og forstadier til livmorhalskreft. Mange uteblir fra screeningsundersøkelsene.

Er det helt utenkelig at overgrepsofre er i denne gruppen?

Som overgrepsutsatt selv, jf. § 195, 197, 200 annet ledd, 201 (strl 1902) og § 298 (strl 2005), er jeg ikke i stand til å ta celleprøver.

Overgrepene er av karakter voldtekt av barn under 14 år, incest, seksuell handling med barn under 16 år, samt seksuelt krenkende atferd. Etter nåværende straffelov tilsvarer paragrafene § 299-301, 312, 304, 305 og 298.

I år fyller jeg 25 år. Jeg har allerede meldt meg ut av livmorhalsprogrammet.

Hva kan gjøres for å hjelpe personer i denne gruppa? Altså overgrepsutsatte som sliter med å gjennomføre celleprøver, eller andre former for gynekologiske undersøkelser?

Tannleger har som sagt opprettet TOO. Et tilrettelagt tannhelsetilbud for mennesker som har opplevd seksuelle overgrep og sliter med å gå til tannlege. De får gradvis eksponering i trygge rammer, i samråd med en psykolog.

Hvorfor er det ikke utarbeidet et eget team for overgrepsutsatte som sliter med andre kroppslige undersøkelser enn bare tannlege?

Hva er alternativene?

Kreftregisteret begynner i løpet av 2024 med å sende hjemmetester til mennesker i sårbare grupper som står i risiko for å frafalle deres program, eller ikke har sjekket seg de siste 10 årene. Dette er et kjempebra tiltak, men hvorfor er det ikke opprettet grupper hvor disse menneskene kan få gradvis tilvenning gjennom tilpasset psykologbehandling? Og hvorfor er det ikke lagt ut lister på hvilke gynekologer som har spesialisert seg på traumereaksjoner og overgrep?

Hvor skal man lete? Hvem skal man kontakte? Hvem vet å møte overgrepsofre? Hvem har tatt spesialisering inn forbi traumer?

Hvorfor er problemet så lite snakket om? Kreftregisteret purrer i øst og vest på de som ikke screener seg etter påminnelse. De er fortvilet over at kvinner ikke møter. Hvorfor kartlegges det ikke hvorfor kvinnene uteblir? Hvorfor opprettes det ikke psykologtilbud for mennesker med angst for underlivsundersøkelser? Hvorfor er det ingen informasjon om hvilke gynekologer som har spesialisert seg på traumer og overgrep?

Det nytter ikke å klage over manglende oppslutning når det ikke gjøres noe for å løse problemene. Traumeutsatte kommer seg ikke til gynekolog jo mer kreftregisteret purrer, på samme måte som tannlegeskrekkofre ikke går til tannlege hvis tannleger går ut i media for å klage over de som ikke følger de årlige rutinekontrollene. Det sier seg selv.

Hvorfor har ikke gynekologer kommet like langt på angst som det tannleger har? Hjemmetester er vel så bra, men hva hvis kvinner får andre underlivsproblemer og må til gynekolog, men ikke går pga angst? Hva da? Ikke alt kan hjemmetestes. Hvorfor er det ikke mer fokus på dette? Når det ikke er bedre ordninger for å fange opp overgrepsutsatte, så kan disse menneskene risikere å måtte leve med alvorlige plager, sykdommer, smerter eller i verste fall dø fordi de ikke klarer å oppsøke gynekolog.

Hvorfor er media, og særlig kreftregisteret, så stille om problemstillingen?

Hvorfor tas ikke disse kvinnene på alvor?

Har du vært utsatt for seksuelt krenkende atferd, seksuell handling og/eller voldtekt mens du har vært i helsevesenets omsorg – enten begått av en pasient eller en ansatt?

Dessverre kan pasienter være så uheldige å oppleve seksuelle overgrep under polikliniske konsultasjoner og/eller innleggelser på somatisk eller psykiatrisk avdeling. Overgriperne er både pasienter og ansatte.

Du har kanskje fått med deg at en rekke psykologer og psykiatere har fått tilbake autorisasjonen av Helsetilsynet etter å ha forgrepet seg på pasienter?

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Grenseløs terapi: Seksuelle overgrep begått av psykologer og psykiatere – på Helsetilsynets velsignelse!

10 norske psykologer og psykiatere er meldt inn etter overgrep mot pasienter.

Nå har Helsetilsynet gitt dem en ny sjanse.

Hvordan kan vi som pasienter stole på at vi er trygge, når tilsynsorganene ikke tar oss på alvor og beskytter oss mot kjente overgripere?

Dette er pasienter på sitt mest sårbare. Hvorfor beskytter tilsynsmyndighetene sine egne, fremfor pasientene som er den sårbare part? Og hvordan stiller helseinstitusjonene, i seg selv, til å sanksjonere sine ansatte og melde ifra til Statsforvalteren eller Helsetilsynet hvis en pasient blir utsatt for et overgrep av en ansatt eller pasient?

Som barn ble jeg selv seksuelt misbrukt av en pasient da jeg var innlagt tilknyttet et sykehus. Ansatte var vitne til overgrepet, men unnlot å melde ifra til politiet.

Burde ikke barn, og andre sårbare, ha mer vern enn som så?

Overgrepet er av karakter § 200 (seksuell handling med barn under 16 år), som tilsvarer paragraf § 304 i dag.

Jf strl 1902: “§139. Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater å anmelde til politiet eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen vil bli eller er begått. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt … og innebærer en plikt til å avverge en forbrytelse som nevnt i denne lovs §§ 83, 84, 86, 87 nr. 2, 90, 91, 92, 93, 94, 98, 99, 99 a,100, 104 a, 148, 149, 150, 151 a, 151 b første og tredje ledd, 152, 152a, 153, 154, 159, 169, 192, 193, 195, 197, 199, 200 annet ledd, 217, 219, 223 annet og tredje ledd, 225, 229 annet og tredje straffalternativ, 231, 233, 233 a, 234, 242, 243, 267, 268 eller 269 eller følgene av en av disse handlingene. Medvirkning straffes på samme måte.”

I denne saken har vi altså et direkte brudd på straffeloven. Et barn under 16 år ble utsatt for en seksuell handling, mens ansatte var vitner. Sykehuset varslet ikke politiet slik de er pålagt i slike saker. De varslet heller ikke tilsynsmyndighetene om hendelsen.

Da jeg konfronterte sykehuset i voksen alder ønsket jeg at de skulle spesifisere i min journal at jeg hadde vært utsatt for et seksuelt overgrep under aktuell innleggelse i 2011. Svaret lød som følger, “Vi kan ikke skrive at du har vært utsatt for et seksuelt overgrep her, for det betyr jo at vi burde gjort noe”.

Ja? Det var jo akkurat det som var kritikken. Overgrepet skjedde, med voksne som vitner, og de brøt både avvergingsplikten, spesialisthelsetjenesteloven og helsepersonelloven. De varslet verken tilsynsmyndigheter eller politi om et seksuelt overgrep mot et barn begått av en annen pasient.

Hva gjør slike saker med tilliten til helsevesenet?

Barn utsettes for seksuelle overgrep, og helsearbeidere varsler ingen slik de er pålagt?

Gynekologer, leger, psykologer og psykiatere blir varslet om og politianmeldt for overgrep mot pasienter, og Helsetilsynet gir dem autorisasjonen tilbake?

Hva er det som foregår? Er det et krampaktig forsøk på å beskytte seg selv og sine egne ansatte, på tross av misbrukte pasienter?

Hvordan kan vi stole på at vi er trygge for overgripere når vi er på vårt mest sårbare?

Dette diskuteres i dag, 

1. Dyrs rettsikkerhet: Er det straffbart å barbere andres hunder?
2. Norsk psykiatri: Norge bak fasaden: “Hjelp meg!”
3. Seksuallovbrudd, jf. § 291-320: Samtykkelov eller ikke?
4. Norske tilsynsmyndigheter ved feilbehandling i helsevesenet: Er det for vanskelig å få medhold? Hvordan står det til med foreldelsesfristene?

Har dere innspill til nye temaer, eller dere ønsker at jeg skal publisere deres historie, send mail til [email protected].

Jeg svarer så fort jeg har mulighet.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Hører fra dere.

Denne historien jeg skal fortelle nå handler om en pasient som ble feilbehandlet i barne- og ungdomspsykiatrien i over ett tiår.

Hva skjedde, og hvordan ble hun møtt av tilsynsmyndighetene da hun gjorde forsøk på å varsle i voksen alder?

Litt kort om sakens kjerne (som jeg har tillatelse av vedkommende til å publisere);

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Personen blir henvist til BUP allerede når vedkommende er i barnehagealder. Pasient har i de siste årene bodd i fosterhjem, og viser sammensatte psykiske vansker. Det skulle ta mange år før pasienten i det hele tatt ble utredet, men i barneskolealder konkluderes det med en traumelidelse. Pasienten blir så avsluttet uten behandling. Etter noen år tilspisser situasjonen seg, og barnet ankommer BUP med enda flere traumesymptomer. Barnet feildiagnostiseres, og avsluttes igjen uten terapi for de symptomene vedkommende ble henvist med. Det går noen år, og barnet blir sykere og sykere. Mot slutten av barneskolen henvises barnet på nytt med utbrudd av alvorlig depresjon. Depresjonen blir aldri kartlagt. Barnet får behandling for depresjonen, men traumene blir aldri tatt tak i. Det er lite hjelp å få. Det går en tid, og barnet avsluttes igjen. Etter dette er det lite oppfølging, og barnet, og senere ungdommen, blir sykere og sykere.

Ikke før i voksen alder fanges “barnet” opp igjen, da pga. selvskading og suicidforsøk. Pasienten blir tatt imot av DPS rundt myndighetsalder, og utredning begynner. Den viser klar traumelidelse. Diagnosen, som i BUP hadde feildiagnostisert, tas bort.

Pasienten begynner å stille spørsmål til behandlingen hun fikk på BUP. Hun søker erstatning hos norsk pasientskadeerstatning (NPE) for feildiagnostisering og manglende traumebehandling som barn. NPE anser feildiagnostiseringen kun som “en formell feil”, helt uten å ta høyde for at den diagnosen som ble satt, faktisk forhindret at barnet fikk traumebehandling. Pasienten blir ikke hørt og får ikke medhold. Den sakkyndige i NPE lyver, regelrett, i sin vurdering. Kjøpt og betalt for å tale NPEs sak for å slippe å måtte ta ansvar for at et barn har blitt feilbehandlet i over 10 år.

Fra mitt ståsted, er dette klart snakk om et tilfelle av feilbehandling.

Hvorfor ble ikke jenta hørt? Jenta som hadde mistet barndommen og ungdomstiden sin pga. feilvurderinger i helsevesenet?

Jenta klager på avslaget, og saken oversendes til pasientskadenemnda (PSN).

I tillegg ønsker pasienten at Statsforvalteren skal føre tilsyn med aktuelt foretak. Av personvernmessige hensyn nevner jeg ikke navn på sykehus og avdeling.

Hos Statsforvalteren får vedkommende også avslag på anmodning om å føre tilsyn.

Hvorfor?

Statsforvalteren vil ikke føre tilsyn, fordi de mener at saken er for gammel. 

For gammel?

Er det foreldelsesfrister hos Statsforvalteren, og andre tilsynsmyndigheter, også?

Etter det innsynet jeg har fått i aktuelt dokument, kan jeg delvis forstå Statsforvalterens avgjørelse. De mener at det har gått for lang tid siden det skjedde, og at det på denne tiden vil ha kommet nye prosedyrer, nye ansatte og annet, som gjør at det har lite hensikt å føre tilsyn såpass mange år etter.

Likevel støtter jeg pasienten i at det oppleves hjerterått, for hvordan skulle pasienten ha varslet før? Pasienten var barn da hun ble feilbehandlet. Et barn ned i 5 års alder, kan ikke varsle. Et barn skjønner ikke engang hvorfor det er henvist eller hvorfor det føler seg som det gjør.

Ikke før i voksen alder hadde pasienten mulighet til å varsle. Da var det for sent. 

Hva er rettferdigheten i det, at et barn reelt sett ikke fikk sin sjanse til å melde ifra?

Pasienten har gitt meg innsyn i sakens dokumenter, og det fremkommer at pasienten selv besluttet å oversende saken til Statens Helsetilsyn og til politiet.

Statens Helsetilsyn fører i hovedsak bare tilsyn for hendelser skjedd etter 2019. Politiet har en foreldelsesfrist på noen år i tilfeller hvor et foretak kan straffes for brudd på en straffebestemmelse. I dette tilfellet er det brudd på helsepersonelloven § 4 saken er anmeldt på. Denne straffebestemmelsen omhandler brudd på forsvarlighetskravet i henhold til den helsehjelpen pasienten mottok. Forholdet er, etter all sannsynlighet, også strafferettslig foreldet.

Foreldet hos Statsforvalteren

Foreldet hos Statens Helsetilsyn

Foreldet hos politiet

Og pasienten fikk aldri en reell sjanse til å melde ifra før fristene gikk ut.

Det var for sent allerede før pasienten ble voksen.

Hvor er rettferdigheten i dette?

Bør det ikke være andre foreldelsesfrister i saker som omhandler barn, uansett hvilke lovbrudd som er overtrådt? I mange saker har den fornærmede aldri noe sjanse til å melde ifra før det er for sent, enten det er skoler som ikke overholder opplæringsloven § 9A, eller sykehus som står for feilbehandling, eller barn som opplever vold og/eller seksuelle overgrep.

Her må det skje en endring både hos tilsynsmyndigheter og hos politi.

Det skal aldri være for sent å melde ifra om mobbing, feilbehandling, vold eller overgrep. 

Det diskuteres opphetet på Norges største forum hvorvidt Norge bør innføre en samtykkelov, eller ikke, i straffeloven.

Serr, hvordan kan folk være IMOT en samtykkelov?? – Forbruker, jus og økonomi – Kvinneguiden Forum

Meningene er delte. Noen mener at en samtykkelov ikke vil utgjøre noe rettslig forskjell. De mener at lovverket er dekkende nok, og at en slik samtykkelov er overflødig.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Andre mener igjen at lovverket, slik det er nå, ikke i tilstrekkelig grad kriminaliserer seksuell omgang uten samtykke, og de ønsker å få det inn i voldtektsbestemmelsen.

La oss se på straffeloven for seksuallovbrudd, jf. strl. fra 2005.

(Seksuallovbrudd, jf. § 291-320)

Kapittel 26. Seksuallovbrudd

§ 291.Voldtekt

Kort oppsummert har kap. 26 (seksualforbrytelser) i straffeloven bestemmelser for,

Voldtekt og uaktsom voldtekt, jf. § 291-294,

Misbruk av overmaktsforhold ol., jf. § 295-296,

Seksuell handling uten samtykke, jf. § 297,

Seksuelt krenkende atferd uten samtykke, jf. § 298,

Seksuelle overgrep mot barn, jf. § 299-306,

Kjøp av seksuelle tjenester av barn, samt fremstilling av overgrepsmateriale av barn, jf. § 309-311,

Ulike incestforhold, jf. § 312-314,

Sexkjøpsloven mellom voksne, hallikvirksomhet, pornografi og utstillingsforbud, jf. § 315-318.

Relevante paragrafer i denne øyemed er § 291-294, samt § 297-298.

Dette er paragrafer som rammer de tre ulike formene for seksuelle overgrep.

1. Voldtekt (seksuell omgang), jf. § 291-294
2. Seksuell handling uten samtykke, jf. § 297
3. Seksuelt krenkende atferd uten samtykke, jf. § 298

Det første som er påfallende er at det finnes egne straffeparagrafer for seksuell handling og seksuelt krenkende atferd uten samtykke. Forhold som er mildere enn seksuell omgang, som innebærer samleie/inntrengning i kroppens hulrom eller samleieliknende handling.

Seksuell omgang uten samtykke har ikke en egen paragraf.

Det er heller ikke tilføyd som et eget punkt i voldtektsbestemmelsene, jf. § 291-294.

§ 291 regulerer voldtekt

§ 292 regulerer minstestraffen for voldtekt til samleie

§ 293 regulerer grov voldtekt

§ 294 regulerer grov uaktsom voldtekt

Hvis vi tar utgangspunkt i paragraf § 291, om voldtekt;

Bestemmelsen lyder som følger,

For at et forhold skal betegnes som voldtekt, må det være tale om forhold av denne art,

1. Vold eller truende atferd
2. Seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingen

Seksuell omgang uten samtykke er ikke nevnt.

Det må være tale om vold, truende atferd, evt. bevisstløshet, overstadig beruselse eller søvn for at det skal regnes som voldtekt etter loven.

Det vil si at hvis noen anmelder en person for seksuell omgang uten samtykke, hvor personen har vært fullt bevisst, og det ikke har vært trusler eller vold involvert, så vil forholdet antagelig henlegges som “intet straffbart forhold”, evt. så vil saken kodes etter § 297.

Hvorfor er ikke paragraf § 297 dekkende, vil noen sikkert spørre om?

Kort og enkelt sagt: Seksuell omgang og seksuell handling er ikke det samme. Et overgrep hvor man blir penetrert i kroppens hulrom er grovere enn hva strafferammen for § 297 tilsier. § 297 straffer også den som beføler en person utenpå og/eller innenfor klærne.

Vi kan vel alle være enig om at det ikke er det samme å bli strøket på rumpa utenpå klærne som å bli penetrert med penis i en av kroppens hulrom?

I praksis er det straffefritt å penetrere en person vaginalt, analt eller oralt uten samtykke, mens det kriminaliseres å slå en person på rumpa, jf. § 297.

Hva er logikken i dette?

Logikken er fullstendig fraværende.

Når det finnes egne paragrafer for mindre seksuallovbrudd, jf. § 297-298, så bør det også finnes en lovparagraf som også dekker seksuell omgang uten samtykke.

Jeg stemmer enten for en ny lovparagraf som kriminaliserer sexuell omgang uten samtykke,

eller for å implementere seksuell omgang uten samtykke i voldtektsbestemmelsen jf. § 291.

Et forslag er,

§ 291. Voldtekt

Med fengsel inntil 10 år straffes den som

a. skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd, 

b. har seksuell omgang med noen som ikke har samtykket, 

c. har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen (tilføy, pga. frysreaksjoner)

d. ved vold, truende atferd, eller uten samtykke får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv.

Hva mener dere?

Følg gjerne diskusjonen også på kvinneguiden forum.

Jeg viser til dokumentaren på TV2 play som beskriver ståa til norsk psykiatri den dag i dag.

Norge bak fasaden: Hjelp meg!

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Er norsk psykiatri god nok?

Det har i lang tid blitt varslet om en stor økning i psykiske lidelser i befolkningen. Samtidig har politikerne stadig bygget ned sengeplasser og polikliniske tilbud.

Tidligere fantes det 18.000 sengeplasser i psykiatrien.

Nå er det kun 4.000 igjen.

Tidligere var psykiatrien lagt opp til at psykisk syke fikk bo på institusjon. Mange ble boende i årevis. Nå har psykiatrien gått bort i fra dette. Det er ønskelig at flest mulig skal bo hjemme og hjelpes på dagtid. I tillegg er det ønskelig å overføre mennesker fra spesialisthelsetjenesten og over til de kommunale tilbudene. Det er også innført pakkeforløp på DPS.

Er det et system som fungerer i praksis? 

I episode 3, av Norge bak fasaden, intervjues en fagperson som kommer med en interessant betraktning og erkjennelse,

“Vi må erkjenne at ikke alle kan bli friske”.

Fagpersoner erkjenner at noen mennesker er så psykisk syke at de ikke kan bli friske. Det kan være mennesker med psykoselidelser, alvorlige personlighetsforstyrrelser, tunge traumediagnoser, dissosiative lidelser, anoreksi eller andre spiseforstyrrelser, eller andre psykiske lidelser som kan ha et kronisk forløp.

Parallelt med denne erkjennelsen bygges psykiatrien stadig ned.

Mange søkere får avslag fra DPS (spesialisthelsetjenesten). Noen av disse står uten helsehjelp.

Dessverre er det mange som dør i helsekø.

En del får plass på DPS, men kastes ut etter et par samtaler. Enten fordi de ikke fyller kriteriene for en diagnose, eller fordi sykdomsbildet er for komplekst.

Pakkeforløpet ble innført for å hjelpe flest mulig. Det ble lagt opp til at pasientene skulle få et par polikliniske timer, og ikke langvarige tilbud. Dette for at flest mulig skal få et tilbud.

Er det et fungerende system?

For et menneske med sammensatte vansker kan dette, derimot, gjøre vondt verre. De kommer inn, åpner opp om sine sår, og rekker ikke å bli lappet sammen før de blir skrevet ut nesten verre enn da de kom.

Er det i det hele tatt effektiv å gi alle litt behandling, som kanskje fører til at de må henvises igjen, eller i verste fall blir ufør fordi de ikke får riktig helsehjelp?

Er det ikke bedre, og mer samfunnsøkonomisk, å gi folk den hjelpen de trenger, om så det tar tid? Å gi “halvveis” behandling til mange, er det løsningen? Blir befolkningen friskere av det?

På samme måte som ikke alle kan bli friske, er det heller ikke alle som kan hjelpes av kortvarige tilbud. På samme måte som vi må erkjenne at noen psykiske tilstander er kroniske, må vi også erkjenne at en del mennesker trenger langvarig oppfølging av spesialisthelsetjenesten.

Når psykiatrien kommer til den konklusjonen at de har å gjøre med en pasient som ikke kan bli frisk, eller en som trenger mer tid enn avsatt, hva skjer så?

“Beklager, men du er behandlingsresistent, vi kan ikke hjelpe”, eller “Beklager, men vi avslutter deg, fordi vi må gi plass til noen andre, selv om du ikke er frisk enda”.

Pasienten blir avsluttet av DPS eller skrevet ut fra psykiatrisk døgnpost, og overlatt til seg selv, eller til kommunene som ikke kan gi traumebehandling eller behandle andre tunge lidelser.

Hva er logikken i dette?

Man erkjenner, på en side, at noen er så syke at de aldri kan bli friske, og så blir de overlatt til seg selv? Hvis psykiatrien ikke kan hjelpe disse pasientene, hvordan kan man forvente at de skal kunne hjelpe seg selv?

Og hva er forsvarlig med å bygge ned psykiatrien og overlate disse pasientene til seg selv? Hva med å gi dem en institusjonsplass da? Hvis man erkjenner at noen ikke kan bli friske, så holder det ikke mål å bygge ned psykiatrien og overlate dem til sin egen hjelpeløshet.

Å erkjenne at noen ikke kan bli friske, bør ikke føre til at de gis opp. Det bør heller være et argument for å ruste opp psykiatrien, slik at disse menneskene kan få den støtten og omsorgen de trenger, om enn på institusjon eller psykiatrisk post.

Et menneske, psykiatrien ikke kan hjelpe, kan heller ikke hjelpe seg selv.

Man kan ikke både erkjenne at noen aldri vil bli friske, og samtidig bygge ned helsevesenet.

Dette spørsmålet fikk ung.no av en ung gutt på 15 år.

Er det straffbart å barbere andres hunder? — Ung.no

Svaret gutten fikk var, etter mitt syn, urovekkende.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

“Hvis du ikke har fått tillatelse fra eieren kan dette tenkes å være straffbart etter straffeloven § 343. I denne bestemmelsen står det at det er straffbart å bruke eller forføye over en løsøregjenstand som tilhører en annen, slik at den berettigede påføres tap eller ulempe. Straffen for dette er bot. En hund regnes som en løsøregjenstand…”

La oss se på hva en løsøregjenstand er, (fra jusleksikon.no)

“Løsøre er en betegnelse for alle gjenstander som ikke er fast eiendom. Løsøre kan eksempelvis være ting som hører hjemmet til; som sykler, treningsutstyr eller verktøy.” (Løsøre – Jusleksikon.no)

Løsøre er definert som en gjenstand, en ting…

Er et dyr én ting? En gjenstand?

Et dyr er et levende vesen. Det er ikke en gjenstand som kan brukes og kastes.

Dyrevern er et tema som engasjerer meg. Dyr burde få et lovfestet, selvstendig, vern.

Denne uttalelsen fra juristen i ung.no er et tydelig bevis på hvor lite verdi et dyr har i rettslig forstand. Et dyr har, ifølge loven, ikke mer vern enn en ting.

Har du noen gang forsøkt å anmelde påkjørsel av dyr, dyremishandling eller drap av dyr?

Har den du anmeldte blitt straffet? Har politiet i det hele tatt etterforsket saken?

Hvordan stiller politiet seg til å etterforske påkjørsel av en katt, for eksempel? 

Antagelig blir saken henlagt hvis det ikke er en kjent mistenkt. De vil høyest sannsynlig ikke bruker ressurser på å etterforske nok til å finne en skyldig og gi straff.

Det vil i praksis si at det er straffefritt å mishandle, skade, eller hensette et dyr i hjelpeløs tilstand hvis du ikke gir deg til kjenne. Hvis du rømmer fra åstedet uten å melde, slik du er pålagt, vil ingen politi kommer etter deg. Dyret kan ligge i dagevis i store smerter og skader.

Du kan bare gi faen, og politiet gjør ingenting. Fordi dyr ikke har noe rettsvern.

De er jo å betegne som “en gjenstand” etter loven.

Hadde et menneske blitt utsatt for det samme hadde aldri politiet gjemt seg bak at “de ikke hadde ressurser til å etterforske saken” fordi de slet med å finne en gjerningsperson. Grov mishandling eller drap hadde blitt dekket av alle medier, og det hadde blitt gjort storstilt etterforskning for å oppklare saken. Når et dyr blir utsatt for det samme, er det ingen medier eller politi som reagerer.

Dyrevelferdsloven har kommet, men er den tatt i bruk? Hvis man anmelder hensettelse av et dyr i hjelpeløs tilstand, som følge av at en påkjører ikke har meldt ifra om påkjørselen, blir den kodet etter dyrevelferdsloven, og er det dyrekrim som får saken?

Høyest sannsynlig ikke. Den kan fort bli kodet etter vegtrafikkloven. Igjen, som om dyret bare var “en gjenstand i veien”, og ikke et levende vesen med selvstendig verdi.

Dyrevelferdsloven er fin å ha på papiret, men overholdes den av politi og rettsvesen?

Jeg har mine tvil.