Denne historien jeg skal fortelle nå handler om en pasient som ble feilbehandlet i barne- og ungdomspsykiatrien i over ett tiår.
Hva skjedde, og hvordan ble hun møtt av tilsynsmyndighetene da hun gjorde forsøk på å varsle i voksen alder?
Litt kort om sakens kjerne (som jeg har tillatelse av vedkommende til å publisere);
Personen blir henvist til BUP allerede når vedkommende er i barnehagealder. Pasient har i de siste årene bodd i fosterhjem, og viser sammensatte psykiske vansker. Det skulle ta mange år før pasienten i det hele tatt ble utredet, men i barneskolealder konkluderes det med en traumelidelse. Pasienten blir så avsluttet uten behandling. Etter noen år tilspisser situasjonen seg, og barnet ankommer BUP med enda flere traumesymptomer. Barnet feildiagnostiseres, og avsluttes igjen uten terapi for de symptomene vedkommende ble henvist med. Det går noen år, og barnet blir sykere og sykere. Mot slutten av barneskolen henvises barnet på nytt med utbrudd av alvorlig depresjon. Depresjonen blir aldri kartlagt. Barnet får behandling for depresjonen, men traumene blir aldri tatt tak i. Det er lite hjelp å få. Det går en tid, og barnet avsluttes igjen. Etter dette er det lite oppfølging, og barnet, og senere ungdommen, blir sykere og sykere.
Ikke før i voksen alder fanges “barnet” opp igjen, da pga. selvskading og suicidforsøk. Pasienten blir tatt imot av DPS rundt myndighetsalder, og utredning begynner. Den viser klar traumelidelse. Diagnosen, som i BUP hadde feildiagnostisert, tas bort.
Pasienten begynner å stille spørsmål til behandlingen hun fikk på BUP. Hun søker erstatning hos norsk pasientskadeerstatning (NPE) for feildiagnostisering og manglende traumebehandling som barn. NPE anser feildiagnostiseringen kun som “en formell feil”, helt uten å ta høyde for at den diagnosen som ble satt, faktisk forhindret at barnet fikk traumebehandling. Pasienten blir ikke hørt og får ikke medhold. Den sakkyndige i NPE lyver, regelrett, i sin vurdering. Kjøpt og betalt for å tale NPEs sak for å slippe å måtte ta ansvar for at et barn har blitt feilbehandlet i over 10 år.
Fra mitt ståsted, er dette klart snakk om et tilfelle av feilbehandling.
Hvorfor ble ikke jenta hørt? Jenta som hadde mistet barndommen og ungdomstiden sin pga. feilvurderinger i helsevesenet?
Jenta klager på avslaget, og saken oversendes til pasientskadenemnda (PSN).
I tillegg ønsker pasienten at Statsforvalteren skal føre tilsyn med aktuelt foretak. Av personvernmessige hensyn nevner jeg ikke navn på sykehus og avdeling.
Hos Statsforvalteren får vedkommende også avslag på anmodning om å føre tilsyn.
Hvorfor?
Statsforvalteren vil ikke føre tilsyn, fordi de mener at saken er for gammel.
For gammel?
Er det foreldelsesfrister hos Statsforvalteren, og andre tilsynsmyndigheter, også?
Etter det innsynet jeg har fått i aktuelt dokument, kan jeg delvis forstå Statsforvalterens avgjørelse. De mener at det har gått for lang tid siden det skjedde, og at det på denne tiden vil ha kommet nye prosedyrer, nye ansatte og annet, som gjør at det har lite hensikt å føre tilsyn såpass mange år etter.
Likevel støtter jeg pasienten i at det oppleves hjerterått, for hvordan skulle pasienten ha varslet før? Pasienten var barn da hun ble feilbehandlet. Et barn ned i 5 års alder, kan ikke varsle. Et barn skjønner ikke engang hvorfor det er henvist eller hvorfor det føler seg som det gjør.
Ikke før i voksen alder hadde pasienten mulighet til å varsle. Da var det for sent.
Hva er rettferdigheten i det, at et barn reelt sett ikke fikk sin sjanse til å melde ifra?
Pasienten har gitt meg innsyn i sakens dokumenter, og det fremkommer at pasienten selv besluttet å oversende saken til Statens Helsetilsyn og til politiet.
Statens Helsetilsyn fører i hovedsak bare tilsyn for hendelser skjedd etter 2019. Politiet har en foreldelsesfrist på noen år i tilfeller hvor et foretak kan straffes for brudd på en straffebestemmelse. I dette tilfellet er det brudd på helsepersonelloven § 4 saken er anmeldt på. Denne straffebestemmelsen omhandler brudd på forsvarlighetskravet i henhold til den helsehjelpen pasienten mottok. Forholdet er, etter all sannsynlighet, også strafferettslig foreldet.
Foreldet hos Statsforvalteren
Foreldet hos Statens Helsetilsyn
Foreldet hos politiet
Og pasienten fikk aldri en reell sjanse til å melde ifra før fristene gikk ut.
Det var for sent allerede før pasienten ble voksen.
Hvor er rettferdigheten i dette?
Bør det ikke være andre foreldelsesfrister i saker som omhandler barn, uansett hvilke lovbrudd som er overtrådt? I mange saker har den fornærmede aldri noe sjanse til å melde ifra før det er for sent, enten det er skoler som ikke overholder opplæringsloven § 9A, eller sykehus som står for feilbehandling, eller barn som opplever vold og/eller seksuelle overgrep.
Her må det skje en endring både hos tilsynsmyndigheter og hos politi.
Det skal aldri være for sent å melde ifra om mobbing, feilbehandling, vold eller overgrep.
Vi bør fjerne foreldelsesfristene.