Jeg viser til dokumentaren på TV2 play som beskriver ståa til norsk psykiatri den dag i dag.
Er norsk psykiatri god nok?
Det har i lang tid blitt varslet om en stor økning i psykiske lidelser i befolkningen. Samtidig har politikerne stadig bygget ned sengeplasser og polikliniske tilbud.
Tidligere fantes det 18.000 sengeplasser i psykiatrien.
Nå er det kun 4.000 igjen.
Tidligere var psykiatrien lagt opp til at psykisk syke fikk bo på institusjon. Mange ble boende i årevis. Nå har psykiatrien gått bort i fra dette. Det er ønskelig at flest mulig skal bo hjemme og hjelpes på dagtid. I tillegg er det ønskelig å overføre mennesker fra spesialisthelsetjenesten og over til de kommunale tilbudene. Det er også innført pakkeforløp på DPS.
Er det et system som fungerer i praksis?
I episode 3, av Norge bak fasaden, intervjues en fagperson som kommer med en interessant betraktning og erkjennelse,
“Vi må erkjenne at ikke alle kan bli friske”.
Fagpersoner erkjenner at noen mennesker er så psykisk syke at de ikke kan bli friske. Det kan være mennesker med psykoselidelser, alvorlige personlighetsforstyrrelser, tunge traumediagnoser, dissosiative lidelser, anoreksi eller andre spiseforstyrrelser, eller andre psykiske lidelser som kan ha et kronisk forløp.
Parallelt med denne erkjennelsen bygges psykiatrien stadig ned.
Mange søkere får avslag fra DPS (spesialisthelsetjenesten). Noen av disse står uten helsehjelp.
Dessverre er det mange som dør i helsekø.
En del får plass på DPS, men kastes ut etter et par samtaler. Enten fordi de ikke fyller kriteriene for en diagnose, eller fordi sykdomsbildet er for komplekst.
Pakkeforløpet ble innført for å hjelpe flest mulig. Det ble lagt opp til at pasientene skulle få et par polikliniske timer, og ikke langvarige tilbud. Dette for at flest mulig skal få et tilbud.
Er det et fungerende system?
For et menneske med sammensatte vansker kan dette, derimot, gjøre vondt verre. De kommer inn, åpner opp om sine sår, og rekker ikke å bli lappet sammen før de blir skrevet ut nesten verre enn da de kom.
Er det i det hele tatt effektiv å gi alle litt behandling, som kanskje fører til at de må henvises igjen, eller i verste fall blir ufør fordi de ikke får riktig helsehjelp?
Er det ikke bedre, og mer samfunnsøkonomisk, å gi folk den hjelpen de trenger, om så det tar tid? Å gi “halvveis” behandling til mange, er det løsningen? Blir befolkningen friskere av det?
På samme måte som ikke alle kan bli friske, er det heller ikke alle som kan hjelpes av kortvarige tilbud. På samme måte som vi må erkjenne at noen psykiske tilstander er kroniske, må vi også erkjenne at en del mennesker trenger langvarig oppfølging av spesialisthelsetjenesten.
Når psykiatrien kommer til den konklusjonen at de har å gjøre med en pasient som ikke kan bli frisk, eller en som trenger mer tid enn avsatt, hva skjer så?
“Beklager, men du er behandlingsresistent, vi kan ikke hjelpe”, eller “Beklager, men vi avslutter deg, fordi vi må gi plass til noen andre, selv om du ikke er frisk enda”.
Pasienten blir avsluttet av DPS eller skrevet ut fra psykiatrisk døgnpost, og overlatt til seg selv, eller til kommunene som ikke kan gi traumebehandling eller behandle andre tunge lidelser.
Hva er logikken i dette?
Man erkjenner, på en side, at noen er så syke at de aldri kan bli friske, og så blir de overlatt til seg selv? Hvis psykiatrien ikke kan hjelpe disse pasientene, hvordan kan man forvente at de skal kunne hjelpe seg selv?
Og hva er forsvarlig med å bygge ned psykiatrien og overlate disse pasientene til seg selv? Hva med å gi dem en institusjonsplass da? Hvis man erkjenner at noen ikke kan bli friske, så holder det ikke mål å bygge ned psykiatrien og overlate dem til sin egen hjelpeløshet.
Å erkjenne at noen ikke kan bli friske, bør ikke føre til at de gis opp. Det bør heller være et argument for å ruste opp psykiatrien, slik at disse menneskene kan få den støtten og omsorgen de trenger, om enn på institusjon eller psykiatrisk post.
Et menneske, psykiatrien ikke kan hjelpe, kan heller ikke hjelpe seg selv.
Man kan ikke både erkjenne at noen aldri vil bli friske, og samtidig bygge ned helsevesenet.
